«Selvforherligende tufs». Budskapet til VG-kommentator Truls Dæhli var nådeløst. Dæhli reagerte på at Riise det siste døgnet før sin egen rekordkamp mot Island valgte å ta et twitteroppgjør med gamle uvenner i Ålesund.

Men Riise var først ute på Ullevaal-treningen i går formiddag. Og han møtte opp 22 minutter før pressetreffet startet. Her er en redigert versjon av Riises 19 minutter lange seanse med et titall norske medier:

— Hva synes du om å bli beskrevet som «selvforherligende tufs»?

— Jeg velger å ikke gå i krig. Det gidder jeg ikke. For da kommer jeg ikke til å vinne når det er snakk om media. Det er en person sin mening, og alle har lov å ha sine meninger. Det er synd at han føler at han kjenner meg som person når jeg aldri har snakket med han utenom fotballen. Jeg liker å stikke frem nesen, jeg er en person som har gjort ting som har sett dumt ut for mange år siden. Det har også gjort at jeg har fått den karrièren jeg har fått.

- Går det inn på deg?

— I dag har det vært tøft. Det går mange tanker i hodet. Er det sånn folk tenker om meg? Er det så mye galt jeg har gjort? Er det så mye galt med meg som person og fotballspiller? Ja, det er mye jeg kunne gjort annerledes. Men jeg er den jeg er.

- Setter du deg selv foran laget når du skriver en tweet som omhandler din egen rekord?

— Hvis folk etter så mange år tror at jeg setter meg selv foran laget, da har jeg virkelig gjort mye feil, altså. Men jeg tror dere kan spørre hvem som helst, jeg går i krigen uansett. Jeg jobber hardt, jeg kjemper og kriger, og har ofret mye for å komme hit jeg har kommet. Jeg har vært med på mange turer med landslaget og gjør ikke dette for å fremme meg selv. Jeg kjenner meg ikke igjen i så mye av det som står der, uten at jeg har lest alt, fordi saken kun er blitt gjenfortalt.

- Når du går ut kvelden før en kamp med tweeten «arrogante folk», må du ikke da regne med at det blir bråk?

— Jeg forventet det. Det var også poenget. Jeg skjønte at folk kom til å reagere. Det jeg angrer på, er tidspunktet. Og at jeg sa det var Ålesund-folk. Jeg mente ikke Ålesund-folk, jeg mente noen folk som satt og bestemte en del ting for en tid tilbake. Jeg vet nøyaktig hva som skjedde underveis med statuen, derfor følte jeg at det nå var på tide å si fra. Jeg burde kanskje ventet til etter kampen. Men der og da var jeg så stolt over å få landskamp nummer 105 at det føltes riktig å si fra, og at Ålesund-folk da ville se at de kunne gitt noe tilbake.

- Når Dagbladet spør deg etterpå, sier du at de har gått fem på. Hva mener du med det?

— Jeg har levd hele livet med at uansett hva jeg sier, blir det vridd på. Da snakker jeg om overskrifter og sånne ting. Det har ikke vært kun Dagbladet, det har vært flere. Når jeg prøver å gjøre gode ting, blir det vridd på. Og når jeg gjør noe dårlig, blir det vridd på. I det siste føler jeg at jeg har vært i en «tap-tap-situasjon». Jeg kunne kanskje unngått å si det til Dagbladet der og da. Men da var jeg skuffet over Island-kampen og skuffet over det som skjedde med tvitringa.

- Går det ut over lysten til å spille på landslaget når det blir så mye styr?

— Ikke lysten på landslaget, for jeg elsker å spille med flagget på brystet. Det kommer aldri til å endre seg. Men det var en del tanker i hodet mitt da jeg fikk de meldingene i dag tidlig. Hva er vitsen liksom? Jeg gir mye av meg selv og har ofret mye opp gjennom karrièren. Men tanken går fort over når du ser guttene igjen.

- Du opplever støtte fra guttene på laget?

— Ja, ja, både guttene og forbundet. Andre fotballspillere har skrevet en drøss med meldinger til meg. Det er også viktig for meg at andre journalister er helt uenig i det som ble skrevet. Hvis alle dere hatt samme syn, ville jeg hatt en del problemer jeg måtte forandre på.

- Kommer du til å snakke med Truls Dæhli?

— Nei.

- Har du snakket med Drillo i dag om dette?

— Nei. Men hvis han spør meg om fokuset mitt, sier jeg rett ut at jeg gleder meg til kamp. Dette har gjort meg enda mer tent på kampen tirsdag, som det alltid gjør når det blåser.

- Kan du sette ord på hvordan det føltes å få referert innholdet i kommentaren?

— Jeg ble trist, jeg ble lei meg, jeg ble sjokkert, jeg ble helt satt ut og visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Så jeg begynte å ringe både til Jon Mørland og jeg snakket med Kjetil Siem også. Han ringte meg og vi snakket sammen i 40 minutter. Jeg får den støtten og den bekreftelsen på at det ikke stemmer. Det var viktigst for meg at de som virkelig betyr noe for meg, avkreftet det som sto der.

- Kan det tappe deg for så mye energi at tirsdagens kamp mot Slovenia bør vurderes?

— Nei. Det kommer til å gi meg mye mer energi.

- Hvordan fikk du vite om kommentaren?

— Når du våkner med 30 anrop og 30 meldinger på telefonen på en vanlig søndag morgen, tror du enten at noen er drept eller at det er noe annet som har skjedd. Bror min ringte meg noen ganger, og jeg så meldingene fra ham. Da jeg leste de tre setningene han skrev, skjønte jeg at dette ville bli en «moro» dag.

- Hvordan reagerte du?

— Det tør jeg ikke å si. For det var såpass sterke ord. Det legger vi dødt her og nå.

- Hvorfor så mye styr rundt deg?

— Jeg har alltid stukket frem nesen, gått mine egne veier og sagt forskjellige ting. Jeg har vært unorsk. Jeg kan ikke angre på det jeg har gjort heller, fordi det har vært med på å gjøre meg til den fotballspilleren jeg er blitt. Men janteloven står sterkt i Norge. Å glede seg over andres prestasjoner, er vanskelig i Norge. Det er synd det er sånn.

- Statuen i Ålesund ble avduket i 2005, hvorfor brukte du syv år på å reagere på at navnet ditt ikke er på den?

— Jeg følte at jeg måtte ha en spesiell anledning for å gjøre det. Og på fredag ble jeg tidenes norske spiller med antall landskamper. Da følte jeg at Ålesund også kunne være stolt over det der og da. Men timingen ble feil, det innrømmer jeg. Og det beklager jeg.

- Hvorfor tok du Dagbladet på fredag etter at de hadde skrevet om din tvitring?

— Vi følger med vi spillere også, vi legger merke til ting. Nå de samme avisene alltid er de første, de mest kritiske, og det stort sett alltid er den samme journalisten, må det være lov å si fra. Og det var min måte å gjøre det på. Men jeg burde kanskje heller tatt det «face to face» i stedet for å legge det ut på twitter.

- Hvordan blir feiringen hvis du scorer mot Slovenia?

— Da tar jeg «et hjerte» til kjæresten min.

- Ikke til Truls Dæhli?

— Jeg tror ikke det. Men jeg registrerer at han er her i rommet.

- Du og rådgiver Jan Kvalheim har avsluttet samarbeidet. Vurderer du å få en ny rådgiver?

— Nei.

- Hvorfor ikke?

— Fordi jeg føler at jeg har såpass god kontroll og god kontakt med mediene rundt i Norge. Jeg føler selv hva jeg kan stille opp på og hva jeg ikke kan stille opp på. Dessuten kommer det til å bli roligere, jeg vil stille opp på mye mindre.

- Kommer du til å forandre deg som menneske etter det som nå har skjedd?

— Nei. Fordi jeg føler at jeg er et bra menneske. Venner og familie som kjenner meg ut og inn er det som betyr noe for meg. Journalister og sånn er selvfølgelig viktig det også. Men hvis de har et annet syn, får det være deres problem. Jeg kommer til å forandre meg på pressetreffene og bli mye roligere.

- Hvis det blir mer bråk, kan det forkorte landslagskarrièren?

— Nei. Jeg må snu det til noe positivt, heller jobbe hardere og vise at det er fotballen som betyr noe.

- Du kom hit til pressetreffet 22 minutter før det startet?

— Det har gått mange tanker gjennom hodet mitt hele dagen. Dessuten ville jeg se hvem som var her. Jeg kjenner en del av folkene og ville se for meg hva som ventet. Og det var noen jeg også ville snakke med «face to face».

Bakgrunn

Dette er saken

I 2005 ble en statue, der John Arne Riise var modell, avduket utenfor Color Line stadion i Ålesund. Men på oppfordring fra Aalesund-trener Ivar Morten Normark ble statuen kalt «Fotballspilleren» - ikke «John Arne Riise».

Sist fredag satte John Arne Riise rekord med 105 landskamper. Under ett døgn før kampen la Riise ut disse to twittermeldingene: «Kanskje Ålesund setter pris på noen neste gang en spiller setter rekorder#arrogantefolk. Og litt senere: «Kan jo hende Ålesund fotball tar tilbake stjerna Ivar Morten. La oss kalle statuen «fotballspilleren». Stakkars mann».

Dagbladet.no grep tak i saken morgenen etter. Da kom det en ny tweet fra Riise: «Ps: takk igjen til Dagbladet og den vanlige journalisten for en sak ut av ingenting. Dem går rett på hver gang.#humorihverdagen».

Norge tapte for Island, Riise «sov» på 2-0-målet, og i pressesonen etter kampen kom Riise med nye stikk til Dagbladet-journalisten da han ble spurt om å forklare den aktive tvitringen i oppladningen til kampen.

På formiddagen dagen etter kom følgende tweet fra Riise: «Avslutter twitter. vært gøy. Takk for meg. im off twitter, been fun. Thanks for support.» Senere på dagen tok han et oppgjør med norsk presse fordi han følte seg misforstått på twitter.

I gårsdagens VG kommenterte Truls Dæhli Riise over tre sider. Inngangen var «Avslører seg selv som en selvforherligende tufs». Den anerkjente og profilerte VG-kommentatoren reagerte på at Riise valgte å rope om selvrettferdighet langt inn i selve kampdagen.

John Arne Riise

Født: 24. september 1980. Klubb: Fulham.

A-landskamper Norge. 105 (15 mål).

Tidligere klubber: Aalesund, Monaco, Liverpool og Roma.