— Det var virkelig et flott sted å vokse opp. Det flyttet inn veldig mange barnefamilier her da det var nytt i 1952, og derfor hadde vi ungene alltid noen å leke med. Det er nesten litt som tatt ut av en barnebok når man tenker på hvordan det var å vokse opp her, forteller Randi Klavenes.
Randi Klavenes
På 1950- og 1960-tallet var det barnefamiliene som regjerte i Heimdals gate 1. Barna løp inn og ut av leilighetene til hverandre, og ingen trengte å be om lov. De lekte sammen i gata, mens mødrene samlet seg ved det store, felles tørkestativet utenfor blokka. Når klokka slo åtte, plystret en av fedrene fra vinduet som signal om at alle ungene måtte inn for kvelden.
Slik beskriver vennegjengen Tor Helge Stensland, Eli Nordbø, Harald Stensland og Randi Klavenes hvordan de minnes barneårene i Heimdals gate.
Et barndommens paradis
Blokka i Heimdals gate 1 sto ferdig i 1952. Den er et av de aller eldste boligkompleksene på Lund. Da den var ny, var det lite annet enn jorder og grøntområder som utgjorde bydelen. For barna som vokste opp rett etter krigen, føltes det nesten som å komme til et barndommens paradis da de flyttet inn i den nybygde blokka. Alle kom de fra langt trangere kår, og beskriver Heimdals gate 1 som «et hotell» i forhold til det de var vant med.
93 år gamle Anne Louise Stensland, mor til Tor Helge og Harald Stensland, flyttet inn i 1955 og har hatt denne blokka som sitt hjem i 61 år. Fra leiligheten i tredje etasje har hun opplevd å se barna vokse opp og flytte ut. Hun har opplevd hvordan Lund har vokst som bydel gjennom over et halvt århundre, og sett hvordan tidene har forandret nabolaget. Det er ikke til å legge skjul på at samholdet naboene imellom er et helt annet i dag enn hva det var for 60 år siden.
— Nå har jeg nesten ikke kontakt med naboene i det hele tatt, innrømmer Stensland. Men hun setter også pris på hvor stille og fredelig det er i nabolaget i dag.
Eli Nordbø
Jeg husker Anne Louise hadde pianoelever her oppe, og alle barna i blokka kalte henne bare for «tante».
Hadde eget fotballag
Men stillheten står i sterk kontrast til hvordan livet i gata var for 50-60 år siden. Da hadde Heimdals gate eget fotballag, og det ble arrangert felles helgeturer til Evje for alle barna i blokka.
Tor Helge Stensland
— «Tempo» var fotballaget vårt, og det var vi veldig stolte av. Hele nabolaget engasjerte seg sterkt i laget. For at vi skulle ha råd til å importere drakter og betale tollen som fulgte med, mobiliserte blokka og stelte i stand basarer som kunne gi inntekter. En av damene som bodde her, strikket fotballstrømper til hele laget, minnes tidligere Tempo-spiller Tor Helge Stensland.
Da Fædrelandsvennen i 1963 arrangerte løkketurnering for 52 lag på gamle Kristiansand stadion, vant Tempo finalen.
— Det var stort for oss, forteller Tor Helge og viser fram den gamle avisreportasjen som sto på trykk i etterkant av oppgjøret mot «Rask». Selv ble han kåret til banens beste spiller, og fikk en halv kilo Kong Haakon konfekt i premie.
— Da var jeg stolt, og jeg tror jeg spiste opp all konfekten alene, ler han.
På hybel hos naboen
Eli Nordbø bodde i leiligheten rett under Anne Louise Stensland fra 1952 og helt fram til midten av 1980-tallet.
— Jeg husker Anne Louise hadde pianoelever her oppe, og alle barna i blokka kalte henne bare for «tante», sier Nordbø.
Da Harald Stensland ifølge seg selv ble «kastet ut» av sin mor som 15-åring, trengte han ikke lete lenge etter en hybel. Han flyttet liksågodt inn på et av rommene i leiligheten til familien Nordbø i etasjen under.
— Jeg trengte ikke reise lange veien! Det var fordelen med å ha så gode naboer, sier han.
Fotballaget var for øvrig ikke det eneste som fikk naboene til å mobilisere sammen. Jenteforeningen «Tsunemi» så også dagens lys i Heimdalsgate. Den var oppkalt etter den indiske jenta foreningen fjernadopterte.