Kaffe og prat: Cecilie og Tommy Sangvik (foran) trives med å bo tett på naboene i Vågsbygd. Her med sønnen Marius Hartvig Sangvik. Bak fra venstre sitter Ingvar Narvestad, Britt Elin Riseng Berg, Lars Martin Jaabæk og Siri Halvorsen Narvestad.

— Ja, dette er en helt vanlig dag i Hegglia, ler Tommy Sangvik mens ungene springer rundt ham på alle kanter, fotballene kommer susende fra både fjernt og nært og støynivået rundt kaffebordet i solveggen er alt annet enn «innestemme».I nabolaget Hegglia i midtre Vågsbygd er det som regel alltid fullt liv og stormende jubel, med unger i gatene, skravling ved postkassene og kaffe på benken. Man må like å omgås folk om man skal trives her, og slik har det vært helt siden området ble utbygd på midten av 1970-tallet.

Utestemme: Det er høy terskel for klaging på støy i Hegglia, noe som er praktisk når gata myldrer av barn. Her har Sindre Jaabæk funnet fram fotballen.

— Alle som bor her vet at det er mye unger i gatene, så jeg er aldri bekymret for å slippe dem ut. Området ligger skjermet, det er ingen hovedvei rett ved og lite trafikk, så det føles trygt, sier beboer Siri Halvorsen Narvestad.

Ingvar Narvestad, beboer

Tett i tett

I rekkehusområdet er det 72 boenheter, og de er plassert tett på hverandre. Utbyggingen av Hegglia startet i 1975, og det siste huset sto ferdig i 1978. Helt siden starten har naboene hatt et spesielt samhold og fellesskap, og flere av dagens beboere har vendt tilbake til gata de vokste opp i når de selv har fått familie.

  • Samholdet naboene imellom har alltid vært unikt og nært.

Lekeplass: Hele gata er en eneste stor lekeplass for barna i Hegglia. For Sindre Jaabæk (til høyre), Lars Jaabæk (til venstre) og Simon Hartvig Sangvik kommer boltreplassen godt med når de skal trene på fotballkunstene sine.

Ingvar Narvestad er en av dem. Etter å ha tilbrakt barndommen i det da nybygde boligområdet, var han ikke i tvil om at han ønsket seg tilbake. Så da foreldrene valgte å selge huset, tok han over. Nå har også broren flyttet inn i et av nabohusene.

— Vi har gode minner herfra. Samholdet naboene imellom har alltid vært unikt og nært, og vi som bor her i dag har utvilsomt blitt inspirert av den eldre garde til å bevare de nære båndene, sier Narvestad.

Lars Martin Jaabæk, beboer

Generasjonsskifte

Naboene forteller at det de siste ti årene har flyttet inn mange nye barnefamilier i Hegglia. Som så mange andre steder har nabolaget opplevd et lite generasjonsskifte. Men mange av de opprinnelige innflytterne ble boende lenge, helt til barna var voksne.

— Jeg hører fra mine svigerforeldre at de hadde det helt fantastisk her da området var nytt. De hadde masse felles sammenkomster for naboene, og det virker som om neste generasjon innflyttere har holdt på dette, forteller Siri Halvorsen Narvestad.

  • Det virker som mange har valgt å bygge ut i stedet for å flytte når familiene har vokst.

Mye sammen: Nabogjengen treffes ofte på benken i solveggen mens ungene leker. Foran Lars Martin Jaabæk (t.v.) og Ingvar Narvestad. I midten Siri Halvorsen Narvestad (beige jakke) med barna Teodor og Sofie, Cecilie Sangvik (med lue), Britt Elin Riseng Berg (med solbriller) og Sebastian Krohn Pedersen. Bakerst Tommy Sangvik (rød jakke) med sønnen Marius og Anders Birkrem Fintland.

Tommy Sangvik og familien kjøpte huset sitt av en beboer som hadde bodd i Hegglia siden det var nytt. Det er de ikke alene om.

Bygger ut de gamle husene

De fleste som har flyttet til, eller blitt boende etter å ha fått flere barn, har valgt å bygge ut. De aller fleste rekkehusene har dermed vokst seg større enn de var opprinnelig. Denne formen for «fornyelse» av hus har vært vanlig i tettbebygde Vågsbygd, hvor det utgangspunktet er lite rom for nybygg.

— Det er ikke mange hus igjen her i Hegglia som ikke er påbygd. Det virker som mange har valgt å bygge ut i stedet for å flytte når familiene har vokst, sier Lars Martin Jaabæk.

Tommy Sangvik er født og oppvokst i Vågsbygd, og har alltid følt en tilhørighet til bydelen. Han tror det er et sted der folk ønsker å bli boende.

Tommy Sangvik, beboer

  • For meg er det «en gang Vågsbygd, alltid Vågsbygd».

Lekeplass: Hele gata er en eneste stor lekeplass for barna i Hegglia. For Lars Jaabæk kommer boltreplassen godt med når han skal trene på fotballkunstene sine.

— For meg er det litt «en gang Vågsbygd, alltid Vågsbygd». Etter hvert har vi alt vi trenger her ute, og det er sentralt, sier han.

Men da er det snakk om Vågsbygd - og ikke Voiebyen.

— Ja, det er viktig. Voiebyen blir altfor langt ute. Det går en klar grense ved Kjosbukta, ler Sangvik.

Felles julelystenning

Rett som det er samles: naboene på benken utenfor husene og tar en kaffekopp sammen. De har lav terskel for å samles, og gjør det også i forbindelse med grillfester på sommeren, nabolagsfest en gang i året og felles julegatetenning på vinteren. Naboene i Hegglia har nemlig laget det til et felles prosjekt å sette opp julebelysning på husene. Da går lyskjedene gjerne på tvers av gata og fra det ene huset til det andre.

— Da er det ganske belyst her oppe, for å si det sånn. Og så har vi felles tenning av lysene første lørdag i advent, forteller Tommy Sangvik.