Hvis Kjetil Rekdals straffespspark i Marseille var et spark for evigheten var John Arne Riies fra nøyaktig samme distanse i går kveld et spark for framtiden.

Før vi tar fullstendig av: I hvert fall et spark for den nærmeste framtiden. Ganske nøyaktig en måned. Da møter vi Sveits borte, det eneste laget som har brutt gruppas mønster ved at alle vinner hjemme og taper borte, og som derfor har sikret seg et overtak. Matematikken er veldig lett: Seier der gir oss to hender på rattet, et tap vil trolig plassere oss i baksetet for godt i kampen om å bli puljevinner.

Det gir ledelsen, med Egil , Ola By, Nils Johan og Frode Grodås i spissen mye å gruble over. Enkelt sagt dreier det seg kun om to temaer:

  • Spillestil og system.

  • Valg av spillere.

Til det første: Spillestil og system er to forskjellige ting, og sånn sett to ulike diskusjoner. Når jeg fletter dem i hverandre er det fordi spillestil under Drillo alltid vil ligge fast. I hvert fall i teorien. Det er nemlig ingen tvil om at måten vi oppter på har blitt "myket opp" mot etablert forsvar. Vi har større variasjon i spillet , vi spiller mindre langt, og vi spiller mindre framover enn i hans forrige periode.

Det er ikke et problem isolert. På mange måter kan det være en berikelse. Fotball handler om å utnytte de rom motstander gir, og et variert angrepsspill vil gi oss rom flere steder på banen.

Problemet oppstår når vi ikke gjør det vi prøver på godt nok.

Både mot Island og mot Slovenia drev vi et igangsettingsspill på egen halvdel som spilte oss selv opp i problemer. Baklengsmålet i går kom etter pasning på en feilvendt Nordtveit , som mistet ball. Normalt en type pasning som spilles av de aller fleste lag fordi den gjør at vi enten kan beholde ball og styre rytmen i spillet, eller i beste fall spille oss fri og skape overtall ett ledd høyere i banen.

Det var ikke eneste gang vi var involvert i trøbbel i denne delen av spillet. Det har sine forklaringer.

I vår bakre firer spiller Espen Ruud og Kjetil Wæhler til høyre, og klubbkameratene Riise og Hangeland til venstre. Du trenger ca to og et halvt sekund kartlegging av motstanderen for å finne ut hvilken side, og hvilke spillere du skal "låse av", og hvem som skal få spille opp.

Espen Ruud har et godt tilslag når ballen ligger stille, og har greid seg godkjent defensivt. Med ball, og i tidsnød har han slitt mye mer.

Kjetil Wæhler er en tvers gjennom ærlig fotballspiller og en fantastisk fin fyr. Men han blir aldri hverken Baresi eller Beckenbauer med ball. Å satse på at vi kan ha et trygt pasningsspill bakfra der han får stort ansvar blir litt som å putte Helge Jordal rett inn som Romeo i "Romeo og Julie" uten prøve-og tro at alt går fint.

Legg til at Håvard Nordtveit har vært langt mindre trygg med ball i bena både feilvendt og rettvendt disse to kampene enn vi hadde trodd, og summen blir at vi må ta mindre risiko i spillet på egen halvdel — dessverre.

Et annet argument som underbygger det er at vi trenger den begrensede tiden vi har til å prioritere andre ting foran de to kampene i oktober.

Vi er utrygge defensivt. Ikke statistisk. Samlet sett har antall sjanser vi har sluppet til mot Island og Slovenia vært mer enn akseptabelt. Men det føles likevel som at alt blir utrygt nærmest hver gang ballen befinner seg i nærheten av vår 16 meter. Konkret dreier det seg om:

  • Defensiv dødball. Der MÅ vi evne å ta ut ball, motstander og rom på en annen- og bedre måte enn spesielt på Island. Mot Slovenia erfarte vi også at alle avslutninger på mål er en mulig retur, og at det skal være en integrert del av hvordan vi tenker.

  • Offensiv markering må strammes inn. Vi er sårbare for overganger fordi vi ikke evner å følge læresetningen om at "når den fysiske aktiviteten er minst må den mentale være størst". Vi sovner , og gir bort for store rom og for lang avstand til motstandere idenne fasen.

  • Struktur på midtbanen. Fortsatt følger spesielt kantspillerne, og delvis de sentrale litt for mange av motstanders løp. Det betyr at vi spiller en blanding av ren sone og markering i sone, noe som kan "pulverisere" litt av strukturen.

Resten handler om valg av spillere. De viktigste vil være i begge ender av banen.

Slik situasjonen rundt keeperne har blitt har vi kun "andrekeepere".

Før dette defineres som tabber av ledelsen. Det er keeperne selv, som via sine prestasjoner dessverre har gjort valg av førstekeeper kontroverielt. Likevel mener jeg at vi nå ikke har annet valg enn å opprette et klart hierarki, og utnevne et førstevalg helt til han gjør det UMULIG, ikke vanskelig, å velge noe annet. En diskusjon helt fram til kampstart hvem som skal stå tapper så mye energi ut av begge at det kan ødelegge prstasjonen. Mitt førstevalg ville fortsatt vært Rune Jarstein, men det viktigste er uanset at den som skal stå mot Sveits vet det lang tid i forveien.

I backfireren er Riise og Hangeland klare, og diskusjonen får bli de to neste plassene. Har vi ambisjoner om et igansettingsspill, bør vi velge andre enn Wæhler. Har vi det ikke, vil den kjemi og trygghet de to stopperne våre tross alt har, gjøre at de fortsetter.

På sental midtbane har Håvard Nordtveit vært en skuffelse. Såpass stor skuffelse at han ikke er et naturlig førstevalg, selv om kampen mot Sveits er den som passer hans type spiller best av samtilge kamper vi vil spille i kvaliken.

Ruben Yttergård Jenssen har greid seg best av indreløperne som fikk sjansen. Jeg tror likevel ikke det er tilfeldig at han ble bedre og mer dominant etter omleggingen til 4-4-2. Han har vist før at han trives best som en av to sentrale.

På kantene har Tarik og Daniel Braaten spilt seg fra biroller nærmere hovedroller i laget. Spesielt har det vært godt å se en Braaten orke såpass mye over to kamper over få dager. Braaten og stabilitet har sjelden vært nevnt i samme setning. Begge er "inne" på laget, men kanskje i en annen rolle.

Moa har slitt med skader og benketilværelse i Tyskland. Det har vært merkbart - naturlig nok.

Like merkbart har det vært over tid at han ikke er en spiss for 4-5-1 og et lavt press. Han er en spiss som "lever av" å være ofte innenfor 16 meter, og helst med en form form "bodyguard" rundt seg.

Problemet er at heller ingen andre av våre spisser fungerer optimalt alene på topp, selv om både Braaten, og delvis Joshua King har noen av egenskapene som behøves.

Jeg ønsker meg mest av alt et system og en måte å spille på som gjør at vår spiss får medspillere og bevegelser tettere rundt seg. I teorien kan det godt skje i 4-5-1. Bare spør den forrige generasjons Drillos. I praksis tror jeg likevel ikke vi har andre valg enn å velge enten 4-4-2 eller 4-4-1-1 for å greie det. Derfor var det godt å se de grepene som ble tatt da de la om i går allerede tidlig etter pause.

De grepene, og byttet av Søderlund (sent, men akk så godt) ga oss en seier som knapt kan vurderes høyt nok.

Vi er med. Måtte det vare lenge.