Det krever mot å utfordre og flytte grensesteiner i Norge.

Hva er årsaken, to år etter lanseringen av reformen, at kun 3 av 428 kommuner har inngått intensjonsavtale om å slå seg sammen? Den som har levd lenge nok til å ha opplevd to folkeavstemminger om EU, vil kanskje se en sammenheng? Svekket innflytelse, frykt for sentralisering, fjernstyre og tap av identitet blant annet, var begreper som sto sentrale i EU-kampen og er tilsvarende sentrale i diskusjonen om kommunesammenslåing. I motsetning til kampen om EU-medlemskapet, hvor saken kunne avgjøres ved å stemme enten ja eller nei, stiller det seg annerledes i spørsmålet om kommunesammenslåing. En enkelt kommune kan bli tvunget inn i fellesskapet hvis flere av nabokommunene er enige om å slå seg sammen.

EU-kampen

Ikke uventet er en slik hypotetisk situasjon fremdeles dominerende i diskusjonen, snart to år etter at reformen ble lansert. Mange vil hevde at dette er en viktig grunn til at sonderingene har låst seg i et spor som har i seg elementer vi kjenner fra norsk historie generelt og EU-kampen spesielt.

En enkelt kommune kan bli tvunget inn i fellesskapet hvis flere av nabokommunene er enige om å slå seg sammen.

Noen mener at de store byene ikke har noe å frykte. De kan ligge på ryggen i enga med et gresstrå i munnen og vente tålmodig på at sola igjen skal komme til syne. I mange mindre kommuner møter vi samme holdning.

Arbeiderpartiet mener at oppdraget slett ikke består i å flytte rundt på grensesteiner i et kart som de fleste mener ikke lenger stemmer med terrenget, og som tida og moderniteten for lengst har gjort uleselig. Det handler langt mindre om grensene mellom store og små byer, tettsteder og kommuner, men langt mer om hvordan regionen — bo, næring og arbeidsmarkedsregionen - skal utvikles videre. Uten en felles ambisjon for hver enkelt del av regionkommunen, og uten et felles oppdrag om å utvikle og befeste nærdemokrati spesielt og folkestyre generelt, vil alt strev være forgjeves.I alt samarbeid og i alle forhandlinger er tillit en bærende kraft og verdi. Partene må ha tillit til hverandre, og vilje og mot til å tenke nytt. Men da må ambisjonene settes og defineres først. I en slik prosess kan det umulig henge et Damoklessverd over hodet på en av partene.

Gode velferdstjenester

Kommunens kjerneoppgave er primært å sikre nære, trygge og gode velferdstjenester. Nærhet til tjenestene og innflytelse på prioriteringene kjennetegner et nærdemokrati. Demokratiet må fungere og oppleves i hverdagen av den enkelte hvis tillit skal etableres mellom folkevalgte og innbyggere. Det er en utfordring som må finne nye svar både i storbyen så vel som i distriktskommunene. Arbeiderpartiet mener at å sikre og utvikle nærdemokratiet er et selvstendig mål, og helt vitalt og avgjørende for å etablere tillit og likeverdighet i framtidige sonderinger om en regionkommune.

I alt samarbeid og i alle forhandlinger er tillit en bærende kraft og verdi.

Kristiansand Arbeiderparti er av den oppfatning at Kristiansand må rette blikket oppover og til siden. Det er ikke et mål i seg selv at storbyen blir større. I det store perspektiv bør veksten i langt større utstrekning enn nå, komme i distriktene. Følgelig er regionens og distriktenes vekstkraft av aller største betydning for Kristiansand. Storbyen har komparative fortrinn, eks havn, teknologiindustri, og distriktskommunene har tilsvarende, eks vannkraft m.m. Hvis målet om et bærekraftig og miljønøytralt storbysamfunn skal kunne nås, er distriktet og regionens samlede vekstkraft en forutsetning for å kunne lykkes.

Storbyens voksesmerter kan lindres ved at de nåværende distriktskommunene tar opp i seg langt mer av veksten. Slik trer den gjensidige avhengigheten og interessefellesskapet mellom storby og øvrige kommuner i regionen fram. Men i motsetning til tidligere må utviklingen i langt større utstrekning ha sterkere politisk styring. Sterkere fellesskap. Hvis vi skal oppnå de ambisiøse klimamålsettingene og bærekraftig vekst må det et langt tettere samarbeid til. Det gjelder så vel næring, infrastruktur, boligbygging og sist men ikke minst ulike administrative tjenester. Veksten må ganske enkelt fordeles bedre hvis framtidens region skal bli bærekraftig og storbyen levelig i framtida.

Bærende ambisjon

Dette er Arbeiderpartiets bærende ambisjon for en eventuell ny regionkommune. I det store bildet handler kommunereformen om hvordan vi best skal håndtere framtida i felleskap. Kartet vi i dag holder i hånda viser ikke lenger hvor den tryggeste veien går videre. Det vil derfor være avgjørende for veivalget at de to største partiene i Kristiansand, Arbeiderpartiet og Høyre, finner en omforent oppfatning av hvor og hvordan de neste skrittene skal settes.