Vilde Sagstad Imeland er 26 år og kommer fra Greipstad. Hun bor i Oslo, hvor hun tar master i sosiologi, anmelder bøker og jobber som debattredaktør i NATT&DAG. I diskusjoner blir hun ofte enig med begge sider. Foto: Siv Dolmen

Nylig satt jeg på en kafé da en dame i tjueårene kom inn og ba om å få kjøpe en pose kaffebønner. «Skal jeg male dem for deg,» spurte dama bak disken. Kunden forklarte at hun var kunstner; at bønnene skulle brukes i et kunstprosjekt, og at de derfor måtte være hele. «Åh, jeg elsker kunst!», utbrøt dama bak disken. Det var som om hun glemte hele kaffekøen da hun begynte å fortelle om at hun nylig hadde vært på Bali og kjøpt to malerier av en gatekunstner. «Det var sånn… hva heter det… litt abstrakt, liksom. Det ene bildet var gult og det andre var rosa, mine yndlingsfarger. Sykt fine.»

Jeg kunne se hvordan kunstneren på den andre siden av disken krympet av ubehag. Det var helt tydelig at hun mislikte sterkt å bli satt i sammenheng med Bali-bilder i godterifarger. Dama bak disken lot ikke til å merke stemningsskiftet. «Hva slags kunstprosjekt skal kaffebønnene brukes til da?» Kunstneren smilte stivt og sa i en overbærende tone: «Jeg tror det er litt vanskelig å forstå for deg,» før hun snudde på hælen og forlot kafeen med kaffebønnene under armen.

Få spørsmål er så trivielle og skaper samtidig så stor uenighet, som spørsmålet om hva som er — og hva som ikke er - kunst. Ta Elg i solnedgang, for eksempel. Mens mange avskyr motivet og forbinder det med nissementalitet, campinghytter eller furukledde kjellerstuer, finnes det like mange som omfavner motivet som et ikonisk «må ha» - og som ser Elg i solnedgang nærmest som et tegn på medlemskap i staten Norge. Hvem har egentlig rett - de som avskyr eller de som omfavner det velkjente motivet?

Få spørsmål er så trivielle og skaper samtidig så stor uenighet, som spørsmålet om hva som er - og hva som ikke er - kunst.

Problemet med kunst er nettopp at ingen egentlig vet helt hva det er. Mange har forsøkt seg på en definisjon, men ingen har lykkes helt. Mange vet hva kunst er når de ser det, men kan ikke forklare hvorfor noe er kunst mens noe annet ikke er det. Det blir heller ikke enklere av at den beste kunsten ofte er den som provoserer, som skaper splid og som mange skulle ønske at ikke fantes.

«Noen ganger er kunsten merkelig» skrev Agder politidistrikt på Twitter den 13. juni i år. Det var i forbindelse med at en bil ble funnet liggende opp ned i Skippergata i Kristiansand. Bilen, som først ble mistenkt for å ha falt av en kranbil, viste seg å være del av et kunstprosjekt signert kristiansandskunstner Lasse Årikstad. «Bilvrak kan ses her eller hos bilopphugger», skrev politiets operasjonsleder Per Kristian Klausen på Twitter etter at bilmysteriet var oppklart. Utsagnet var nok mest ment som et oppgitt sukk, men gav samtidig klart uttrykk for hva politiet mente om kunst av den konseptuelle typen.

For Lasse Årikstad var forvirringen rundt bilvraket - reaksjonen fra publikum - en viktig del av verket. Et spørsmål som ofte stilles i sammenheng med konseptuell kunst, er hvordan verket hadde blitt mottatt dersom en ikke-kunstner hadde stått bak. Hvis det var en gjeng rånere som hadde plassert bilen opp ned - ville det da kunne ha blitt evaluert som en handling utført i estetikkens navn, eller bare som rent hærverk? Kanskje var det nettopp slike tanker Årikstad ville at publikum skulle leke seg med. Kunst er - og skal være - vanskelig. Kunst vil alltid være relativt, fordi tolkningen er sensitiv for tid, sted og betrakter.

Kunst er - og skal være - vanskelig.

Kunstneren med kaffebønnene hadde sikkert lyst til å si klart ifra til dama bak disken at bildene hun hadde kjøpt på Bali hørtes ut som noe masseprodusert ræl solgt til turistpris, og deretter gi henne en leksjon i ekte kunst. Det kan godt tenkes at kaffebønne-prosjektet var eksempel på sistnevnte - og at det blir til en banebrytende utstilling i løpet av høsten. Jeg har likevel litt vanskelig for å tro det. Det jeg derimot kan se for meg uten problemer er en utstilling hvor man plasserer billig gatekunst fra hele verden på et trendy galleri - som en kommentar til kunstinstitusjonens definisjonsmakt. Uansett tenker jeg at kunstnere er de som burde passe seg mest for å felle smaksdommer. Det er jo denne gruppen som har mest å tjene på at folk flest er åpne for at hva som helst kan være kunst.