«Du kan bli litt flinkere til å fortelle historier.»

Vilde Sagstad Imeland er 26 år og kommer fra Greipstad. Hun bor i Oslo, hvor hun tar master i sosiologi, anmelder bøker og jobber som debattredaktør i NATT&DAG. I diskusjoner blir hun ofte enig med begge sider. Foto: Siv Dolmen

Vi hadde vært på middag hos noen venner, og det var mens vi gikk hjemover at jeg fikk den ukloke ideen om å fiske etter skryt — ved å spørre kjæresten min om det var noe han syntes jeg kunne bli bedre på i sosiale sammenhenger. Jeg la an en påtatt ydmykhet, og gjorde meg klar for et svar av typen «nei, du er perfekt». Koketteriet straffet seg til gangs. Han hadde faktisk et forbedringsforslag, og det var på ingen måte småpirk. Tvert imot virket det som om han hadde ventet på at anledningen skulle by seg. Sjokket og fornektelsen meldte seg umiddelbart. «Jeg? Bli bedre til å fortelle historier?» Jeg var da på alle måter en person folk lyttet til når jeg hadde ordet? Ble det kanskje ikke stille når jeg trakk pusten og erklærte implisitt at jeg skulle by på en anekdote, for eksempel fra min oppvekst? Pleide ikke folk å le hjertelig av disse anekdotene?

«Jeg? Bli bedre til å fortelle historier?»

Min nådeløse kjæreste viste ingen antydning til å komme meg i møte. «Det er noe grunnleggende feil ved din evne til å utnytte situasjonen når du først får oppmerksomheten. For det første forteller du ofte poenget med historien først. Noen ganger utelater du informasjon som er helt sentral for å forstå hva som skjer. Folk ler, men egentlig er det mer humring enn latter».

Få ting fanger oppmerksomheten mer enn en historie. Setninger som begynner med «har dere hørt om», eller «vet dere hva som skjedde da...» har en nærmest magisk tiltrekningskraft på mennesker. Kunsten å plassere en hendelse inn i et narrativ - et forløp med en begynnelse, et vendepunkt, høydepunkt og en slutt, gjerne av den overraskende typen, er Alfa og Omega i sosiale settinger.

Det gjorde fysisk vondt å høre at jeg var en dårlig forteller. Kritikken rokket fullstendig ved min selvforståelse. Jeg begynte å tenke på min søster. Så opptatt er hun av gode historier at hun har gjort det til sitt levebrød. Hun har ikke bare utdannet seg i fortellerkunst, men arrangerer også forteller-arrangementer, lager podkast og jobber som forteller på et museum. Min søster har skjønt at historier er viktig, men også at det krever hardt arbeid.

En annen som har forstått kraften i en god historie er den amerikanske journalisten Tony Schwartz. I 1985 tok Schwartz på seg det lukrative men ellers lite takknemlige oppdraget med å skrive selvbiografien til Donald Trump. I en artikkel publisert i The New York Times i juli i år forteller Schwartz om hvordan Trump den gang så å si var umulig å intervjue - han ble fort lei, klarte ikke konsentrere seg og virket nærmest uinteressert i å bidra til historien om seg selv. Løsningen for Schwartz ble å skape historien om Trump ut ifra det han så og hørte i utallige forretningsmøter, telefonsamtaler og kontraktsinngåelser.

Trump elsket resultatet. Boka The Art of the Deal handler om en fryktløs og uberegnelig, men genial og sjarmerende businessmann som forstår kunsten å lage en god avtale. Problemet var bare dette: Det var først da Trump leste historien om seg selv at han ble klar over mulighetene som lå i den. At det å spille på uberegnelighet, intuisjon og rett-fra-levra-snakking kunne være en fordel, hadde inntil da vært utenfor Trumps bevissthet. I dag ser vi resultatet i form av en valgkamp verden aldri har sett maken til. Da Schwartz sto fram i intervjuet med New York Times, var det nærmest for å beklage, som en angrende synder, at han hadde bidratt til å skape historien om Donald Trump - en historie som rett og slett var for bra.

Det var først da Trump leste historien om seg selv at han ble klar over mulighetene som lå i den.

Jeg ble selvfølgelig sint fordi kjæresten min traff en nerve da han kritiserte den hanglete fortellerteknikken min. Jeg skulle gjerne sagt at jeg siden den gang enten har knekt koden eller at jeg har bestemt meg for ikke å bry meg om at jeg er en dårlig historieforteller. Ingen av delene er sant. Det eneste som er sant er at jeg har begynt å høre på forteller-podkasten til min søster, og at jeg ellers trøster meg med at jeg i hvert fall ikke kommer til å forme selvbildet til en uberegnelig republikaner med det første.