Jeg har alltid lurt på hva det er slags mennesker som dumper kjæledyrene sine når de skal på ferie. Pælmer dem ut langs veien eller på flyplassen og overlater dem til seg selv fordi familien skal nyte et par uker i Syden. Historiene dukker opp hver eneste sommer. Jeg blir like kvalm hver gang.

Det er trist når folk som ikke er skikket til å ha dyr, anskaffer seg dem likevel. Og det er trist når ens empatiske evner ikke rekker lenger enn til de tobeinte.

Jan Frantzen flyttet blid og glad til Sørlandet på grunn av sola og quarten. Siden den gang har det stort sett bare regnet. Og quarten - den er lagt ned. Foto: Kjartan Bjelland

De som har hatt hund eller katt, vet at følelsesregisteret deres ligner en hel del på menneskets. Når bikkja på nyttårsaften legger hodet i fanget ditt med et fortvilet blikk, mens kroppen skjelver og hjertet løper løpsk, så synes det ganske åpenbart at det er en frykt som er sammenlignbar med den du selv vil oppleve i en tilsvarende skremmende og uforståelig situasjon.Alle skjønner da også at dyr generelt kan føle smerte på lik linje med hva mennesker kan. Denne kunnskapen alene bør være tilstrekkelig til at vi hever den etiske standarden i vår behandling av dyr.

Min oppfatning av hvor den standarden bør ligge, er relativt enkel.

For mange år siden trengte jeg en biinntekt, og søkte en lagerjobb på et slakteri i Oslo.

Jeg ble tatt med på en liten rundtur for å bli kjent med «fasilitetene», og kom cirka halvveis før jeg måtte be om å avslutte. Jeg sa relativt høflig at «dette er ikke noe for meg» — og holdt detaljene for meg selv. For sannheten var at jeg ville spydd dersom jeg gikk en meter lenger.

Det burde ikke kommet som noe overraskelse hvordan det ser ut inne på et slakteri. Men man kan gjemme bort mye rart i bevisstheten, hvis man bare lar være å forholde seg til det.

Det burde ikke kommet som noe overraskelse hvordan det ser ut inne på et slakteri.

Det hadde vært kult om jeg kunne si at jeg sluttet å spise kjøtt den dagen. Men det tok sin tid. Det var ingen lett prosess. I dag er det problemfritt, og det er enkelt å love at jeg aldri igjen kommer til å innta et kjøttmåltid.

Og som vegetarianer får jeg naturligvis regelmessig tåpelige kommentarer fra folk jeg ellers anser som relativt oppegående. De mener tydeligvis at jeg har et forklaringsproblem fordi jeg ikke spiser kjøtt. Det er liksom noe fanatisk over det. Og folk vil veldig gjerne komme med argumenter for hvorfor man skal og må spise dyr. Jeg har sluttet å lytte for lenge siden, for jeg vet at det ikke fins noen som er legitime.

Det ligger et enkelt og åpenbart faktum i bunnen her. Dyr ønsker å leve. De har ikke intellektet til å uttrykke det, men de har emosjonene til å føle det. Og hvis vi ønsker å spise dem, må vi bruke vold. Brutal vold. Vi gjør det ikke fordi vi må, eller fordi vi bør, vi gjør det fordi vi kan. Men vi kan faktisk la være også. I motsetning til hva mange tror, så er vi kommet til en tid hvor kostholdet kan være både bedre, sunnere og mer spennende uten kjøtt.

Vi gjør det ikke fordi vi må, eller fordi vi bør, vi gjør det fordi vi kan.

Det betyr ikke at det er en svart/hvit problemstilling. Det er en lang prosess å endre noe som er normen overalt, og som har vært det siden tidenes morgen.

Steg én er å bli bevisst på hvordan middagen ender opp på tallerkenen, og hva slags alternativer som fins.

Vi liker å late som om mennesket er en overlegen art på denne planeten. Det er naturligvis tøv. Vi er dyr selv også, vi er genetisk knyttet til alt som kryper og går rundt oss, og det fins ingen god grunn til at vi skal gi oss selv mandat til systematisk å ta livet av andre levende og følende vesener.

Men, som den australske filosofen Peter Singer konstaterte i 1975: «Dyrene selv er ute av stand til å kreve sin frigjøring. Og mennesket har makt til å fortsette undertrykkingen av andre arter for alltid.»

Heldigvis har vi makt til å stoppe den også.