Hun kjører. Jeg sitter i passasjersetet. Hun har lurt meg med på Ikea-tur ved hjelp av en klassisk type kvinnelist:

Underdrivelsen.

— Jeg skal bare innom, sa hun.

Det tok fire timer. Fire.

Hun er en god venn, så jeg går ikke av veien for å hjelpe. Men jeg foretrekker å bli advart på forhånd når halve dagen må settes av til shopping-relaterte grusomheter. Greia er at jeg burde ha gjennomskuet dette. Jeg burde vært klok av skade. Men det har utviklet seg til et problem, at så fort jeg har vært alene noen timer så glemmer jeg hvor rare andre mennesker er.

Og dessuten: Ingen mann kan noen gang vite hva en kvinne tenker.

Jan Frantzen flyttet blid og glad til Sørlandet på grunn av sola og på grunn av quarten. Siden den gang har det stort sett bare regnet. Og quarten - den er lagt ned.

Der ligger problemet. For en kvinne vet alltid hva en mann tenker. Ikke sånn helt konkret, naturligvis, men de vet at det er noe overfladisk, noe enkelt og primitivt. Noe som er enkelt å overrumple med kvinnelist.En mann ville sagt det som det er, rett frem, ikkeno bullshit. «Du, jeg trenger hjelp til noe på Ikea, det er et helvetes styr, det kan fort ta fire timer, gidder du?». Så ville vi psyket oss opp sammen, strammet musklene, gjort jobben, og så tatt en pizza og et par øl etterpå.

Ikke en kvinne. Hun skal «innom».

Følgelig blir nedturen monumental. Sist min venninne skulle «innom» Ikea endte jeg opp med å bli krevd for husleie i en av sofakrokene.

Greit nok. Det er min egen feil. Men nå er det snart over. Jeg sitter i bilen — utslitt, både fysisk og mentalt.

Og tydeligvis er det flere som ikke lenger tenker klart:

Vi står i et lyskryss. Det blir grønt. Helt uanfektet kjører hun over veien og inn på feil side av trafikkøya på den andre siden. Som om hun har planlagt en selvmordsaksjon ned til minste detalj.

Jeg er for sliten til å bli sjokkert. Så jeg bare nevner det forsiktig.

— Eh, hvor er du på vei nå…?

— Hæ?

Hun innser hva hun har gjort. Og hyler. Så høyt og intenst at jeg er helt sikker på at hun har fått øye på et vogntog som kommer mot oss fra venstre. Jeg lukker øynene og venter på smellet. For en skjebne, å dø etter fire timer på Ikea. Kunne det ikke heller ha skjedd i forkant.

Men så innser jeg at jeg har hørt det hylet før, og jeg tror alltid at min siste time er kommet. Hver gang er det den sedvanlige drama queen-alarmen.

— Æ bare støkkår, sier hun.

Heldigvis er vi ikke i Los Angeles. Vi er ikke engang på motorveien lenger. Det er lite trafikk. Vi overlever. Men jeg kommer aldri igjen til å sitte på med noen som har inhalert 30.000 kvadratmeter med svensk skog.

På tross av menneskers kontinuerlige rare oppførsel, fins det én ting jeg kan nyte med nesten hvem som helst. Roadtrips. Flyte av gårde langs highway’en på vei til absolutt ingensteds. Ubekymret og fri. Litt som Springsteen i «Born to Run». Dette forutsetter naturligvis at stereoen fungerer, slik at man på ettertrykkelig vis kan formidle at all form for samtale er uønsket. I verste fall kan volumet bare pumpes opp for å kvele alle forsøk på prat.

Nå er det min gode venninne som har invitert til en slik roadtrip. Det er to måneder siden den siste Ikea-fadesen, og påfølgende drapsforsøk. Jeg har lært. Flere ganger har jeg bare ledd av hennes «innom»-invitasjoner. Den dagen hun sier det som det er, «et helvetes styr, fire timer, gidder du?» så skal jeg stille opp. Men jeg lar meg ikke lure av flere kvinnelist-underdrivelser. Ikea er tross alt en av de viktigste årsakene til at jeg ikke er gift - og neppe kommer til å bli det. Den ukledelige ringen på fingeren har mange brutale konsekvenser, og obligatoriske møbelhandel-mareritt er blant de verste.

Men. Man trenger ikke være gift for å bli rundlurt.

Hun styrer roadtripen østover, og idet Dyreparken passeres senker hun farten og skrur ned volumet på stereoen mens hun lettbent avanserer til neste nivå i kvinnelist-kartoteket:

Det utspekulerte innfallet.

— Du, siden vi først er ved Ikea ….?