Jeg hadde egentlig tenkt at dette skulle være hemmelig, men ok. Jeg er i et inkluderende humør, så jeg skal erkjenne det. Det er en grunn til at min byline alltid er bortgjemt i avisa. Uansett om man leser forfra — som de fleste av oss, eller er en av disse rare skapningene som begynner bakerst, så tar det laaang tid før man vil snuble over noe jeg har skrevet. Årsaken er enkel: Hjernen min er en langsom ting.
De som skriver de profilerte sakene, førstesidesakene, om ulykker, kriminalitet og store hendelser, de tenker kjapt. De får beskjed om en episode med nyhetsverdi, så ringer de alle involverte, alle vitner, alle instanser, boom, boom, boom, som om hele jobben gjøres av en datamaskin, og så er saken ute. Jeg har noen venner i hjemtraktene som er like kjappe mellom øra, og jeg er for lengst bannlyst fra å spille «Trivial Pursuit» med dem.
Spørsmål: «Når ble Martin Luther King myrdet?»
Disse såkalte vennene mine har det helt foran i panna. År, dato, ukedag, boom, boom, boom, ett poeng, lett, vi går videre.
Hos meg fungerer det ikke helt sånn.
Hjernen min er ikke en datamaskin, den er et gammelt uorganisert kartotek, i et sånt stort, stygt, grått kontorskap i metall. Og alle papirer er slengt rundt omkring.
Jeg registrerer spørsmålet, og så må jeg begynne å lete i hjernen. Rote i kartoteket. Jeg starter på dags dato, og så blar jeg tilbake i historien, forbi alle kriger, konflikter og uenigheter, inkludert alle kranglene jeg har hatt med diverse kvinner som har påstått at «fotball er uintelligent», forbi alle ansikter jeg har sett, på tv, film og i det virkelige liv, og forbi det som tar aller mest plass der oppe: Skitne tanker og generell forakt.
Og så, til slutt, der .
4. april 1968, herregud, alle vet jo det. Lett spørsmål.
Men i mellomtiden har de andre TP-deltagerne rukket både middag og kvelds, og kanskje til og med et par familieforøkninger og en skilsmisse.
At hjernen jobber litt sakte har også en annen konsekvens. Man kommuniserer vesentlig bedre skriftlig, enn muntlig.
Den smått legendariske norske forfatteren Tor Ulven gjorde kun ett intervju i sin karriere, med litteraturtidsskriftet «Vagant» i 1993. Han ble naturligvis spurt om hvorfor han ikke gjorde flere intervjuer.
— Den som snakker improviserer, og det kan man gjerne gjøre hvis man har talent for det. Jeg har det ikke, sa han.
Jeg har plukket opp de visdomsordene og gjort dem til mine. Jeg bruker dem hvis sjefen min er forbanna og vil krangle, eller hvis jeg blir stoppet av politiet og de vil ha svar på noen ubehagelige spørsmål. Eller hvis jeg mot formodning er på date og blir konfrontert med et avgjørende tema.
Den som snakker improviserer , sier jeg, kan jeg svare på e-post?
Det hender at folk spør meg hvorfor jeg flyttet til Sørlandet. Klisjeene er naturligvis en del av svaret: Sol, sommer, Quart, de tingene. Men den viktigste årsaken er at Sørlandet er det optimale stedet for den langsomme hjernen min.
For det er ingen myte. Det går sakte her. Ting tar tid, og det er allment akseptert. Det er derfor jeg trives.
Det fins naturligvis noen ulemper med dette bedagelige samfunnet. I trafikken for eksempel. Det venstre feltet er faktisk et forbikjøringsfelt, jeg tror ikke det er meningen at det skal brukes som rånestripe. Og jeg kan ikke se noen naturlig grunn til å sakke ned til 45 km/t før fotobokser i 60-sonen.
Det er vel heller ikke ideelt at landsdelens tippeligaspillere ser ut til å være i svaberg-modus når de er på jobb, men pytt, det er jo bare fotball.
Og så er det bibelbeltet da.
Hvorfor er sørlendinger så glad i Bibelen, blir jeg ofte spurt når jeg er andre steder.
Fordi de ikke er kommet så langt i den ennå. Ting tar tid på Sørlandet. Og begynnelsen er jo ganske fin. Svarer jeg på e-post.
Jeg kan ikke se noen naturlig grunn til å sakke ned til 45 km/t før fotobokser i 60-sonen.
Det er vel heller ikke ideelt at landsdelens tippeligaspillere ser ut til å være i svaberg-modus når de er på jobb.