Jeg husker da jeg møtte den første snegleinvasjonen i fjor. Valget sto mellom å grine eller å slå full krigsalarm. Det ble det siste. Jeg leste at saks skulle være det mest humane drapsvåpenet i stedet for den langsomme piningen i saltlake. Etter å ha klippet opp så mange snegler at innvollene

Kristine Hognerud Træland (32) er utdannet i filosofi, bor på en strømløs heiegård i Kvinesdal, dyrker grønnsaker, brygger øl og jobber som lærling på et kurvmakerverksted.

begynte å dukke opp i drømmene mine, ble det likevel pinsett og saltbøtte på meg etter hvert. At sneglene var en seig motstander, gjorde seieren til slutt bare enda mer tilfredsstillende. For det virket. Over tid begynte jeg til og med nesten å like den stille og meditative snegleryddingen, sittende på gresset sene, våte sommerkvelder i fullt regntøy. Tenk om alle problemer kunne fjernes på denne måten, én etter én med pinsett.

Over tid begynte jeg til og med nesten å like den stille og meditative snegleryddingen.

Lett parti, tenkte jeg dermed, når de første sneglene begynte å prøve seg i våres. I år skal ingen få ødelegge. Så dukket kålmøllen opp. Kålbladene fikk større og større huller i seg, og plutselig krydde det av grønne små larver på baksiden av bladene. På kveldene så jeg hvite, nesten spøkelsesaktige fluer virvle opp og ned rundt bedene. Umulige å fange med pinsett. Jeg spurte internett og lærte at det var møll. Visstnok var det ikke bare jeg som var infisert, men faktisk hele Nord-Europa. I engelske tabloidaviser var det rene dommedagsstemningen, med overskrifter om bibelske kilometerskyer av sprøytemiddel-resistente insekter klare for å innta Storbritannia. Midt i Brexit-kampen ble de også kalt for Euro-møll.

I Norge snakker man om det verste kålangrepet på over 20 år. Møllene hører ikke naturlig til her, men har en enorm evne til å spre seg langt om været og vindene tillater det. Det sies at de kan reise ufattelige 1000 kilometer på et døgn. Denne sommeren har de sannsynligvis kommet fra Russland og Baltikum. Storbønder fortviler. Siden vi ikke vet hvilke sprøytemidler de har vært utsatt for før de kom hit, er det umulig å vite hva de er resistente mot. Møllenes hyppige generasjoner gjør det dessuten vanskelig å finne det riktige, sårbare tidspunktet å angripe dem på. Heldigvis har møllen flere naturlige fiender, vel å merke om jordlivet rundt plantene er rikt, og ikke har vært sprøytet for mye. Sopp, veps, edderkopper og biller kan visstnok forsvare kålplantene noe.

Avmaktsfølelsen overfor naturen ser ofte ut til å være glemt i dag.

Aldri har jeg vært så glad for de svarte billene i grønnsaksbedene som nå, og aldri har jeg ventet mer på vepsen. Møllangrepet skjer radig. Det er ikke bare hodekål som angripes, men all slags kål; grønnkål, rosenkål, kinakål, kålrot, brokkoli, til og med ruccola og de store rapsåkrene på Østlandet er rammet. Som om ikke dette skulle være nok, finner jeg etter hvert også ut svaret på hvorfor jordbærene mine har sett ut til å råtne før de modnes. Det er ikke bare kålkrise i landet denne sommeren, det er også jordbærkrise. På Sørlandet er over halvparten av jordbæravlingene ødelagt på grunn av fuktig vær og soppsykdommen gråskimmel. Hva gjør man når sykdommene er blitt resistente og sprøytemidlene mot dem ikke lenger virker? Forslaget til Norsk Landbruksrådgivning har vært å gjeninnføre stoffer som ble forbudt allerede på 90-tallet.

Jeg går ut i hagen og forsøker å stelle de svake plantene så godt jeg kan. Det er surt å erkjenne at de ikke er under min kontroll likevel. I gamle tider visste man dette, men avmaktsfølelsen overfor naturen ser ofte ut til å være glemt i dag. I dagens medieoffentlighet kan en nesten få inntrykk av at det å leve friske liv til en er 80 år er blitt en menneskerettighet. Sykdom er blitt det anormale, og jordbærbøndene krever erstatning. Finnes det et symptom, skal det fjernes, som om sårbarhet bare er et uttrykk for manglende teknologi. Kan kjøkkenhagen være en arena for å minne oss om en annen tilnærming?

Å stelle med en kjøkkenhage handler ikke bare om idylliske og tidsriktige bilder til våre sosiale medieprofiler. Det er like mye å stikke fingrene i jorda og se bak illusjonen om det rene og sterile liv. Å bli minnet om sammenhengene mellom biller og møll, jord og vær, avmakt og takknemlighet.