Like før jul ble jeg kjent med noen syrere som nettopp hadde kommet til Kvinesdal. Jeg møtte dem tilfeldig på Kulturhuset, da de spurte meg hvor mye en kinobillett kostet. De hadde vært her i 10 dager og forsøkte å gjøre seg litt kjent i bygda. Det er stille her, sa de.

Kristine Hognerud Træland

Det føles rart når verdensnyhetene plutselig står foran deg. De var på min alder, kom fra Aleppo, og hadde reist over Middelhavet i en gummibåt. På politistasjonen i Oslo hadde de fått beskjed om å dra til Kvinesdal. Nå var de her på Kulturhuset.

Det føles rart når verdensnyhetene plutselig står foran deg.

Jeg kviet meg for å fortelle at kinobilletten kostet 120 kr, men skyndte meg å si at biblioteket var veldig bra og helt gratis. Der kan man låne filmer og bøker med seg hjem. De spurte meg hva annet som skjer her i Kvinesdal. De hadde fått tilbud om norskundervisning, men den startet ikke før på nyåret. Hva gjør man egentlig, om man er strandet i en norsk bygd, uten jobb, uten bil, uten nettverk, og uten økonomi til å benytte seg av vanlige møteplasser som restaurant, pub og kino?

For halvannet år siden var det en gjeng fra mottaket som i samarbeid med menighetssenteret startet en frivillig drevet restaurant kalt Friendship. De savnet å gjøre noe, asylsøkere på mottak har ikke arbeidstillatelse, men kan jobbe frivillig. Da jeg var der, husker jeg det slo meg som tidenes idé, hvorfor var ikke alle mottak i hele landet omgjort til restauranter? Det var et fantastisk møtested, der rollene på magisk vis var byttet om, asylsøkerne var ikke lenger mottagere, men serverte, delte og bidro. Driften varte omtrent et halvt års tid, før stedet ble stengt da halvparten av frivilliggjengen ble sendt tilbake til hjemlandene.

I dag er det leksehjelp som gjelder. Ikke like spennende som restaurant, men det er dette som er arenaen hvor flyktninger og lokalbefolkning kan treffes. Både voksenopplæringen og Røde Kors tilbyr i Kvinesdal leksehjelp basert på frivillig innsats fra lokale. Når jeg er der i klasserommet og ser språkbøkene, minner det meg om da jeg selv flyttet til Italia som nittenåring og gikk på et gratis italienskkurs arrangert av kommunen, rettet mot innvandrerkvinner. Perfekt, tenkte jeg den gangen, jeg var vel en innvandrerkvinne? Jeg kom rett fra norsk videregående og inn i en klasse med flere som ikke en gang kunne lese og skrive. Men jeg husker det som et fint fellesskap, der vi på tvers av kulturer sammen øvde på italiensk grammatikk.

Jeg inviterer de nye syrerne til leksehjelpen på Røde Kors-huset. De innrømmer at de kjeder seg borti hyblene, men de er fulle av ideer for ting de har lyst til å gjøre. Vi avtaler at de skal lage fellesmiddag for alle på leksehjelpen. De mener den syriske maten er den beste i verden. Det kommer flere på leksehjelp enn vanlig den dagen de har dekket bordet. Det lukter mat helt ut på parkeringsplassen, og inne på kjøkkenet står det ti menn. Det er fullt kaos og de har full kontroll. Hvit papirduk rulles ut og flere retter settes på bordet, selv dessert. Etter middagen vasker de kjøkkenet som det sikkert aldri har vært vasket før. De drar ut komfyren for å vaske bak den. Å spise middag sammen gjør noe med hele stemningen, en fra Irak spiller piano, og en annen, som er sivilingeniør, synger.

Det er tydelig at de klør etter å gjøre ting. Men etter hvert som ukene går ser jeg hvordan forventningene deres daler. De aner ikke hvor lenge de må vente før de kan få arbeidstillatelse. Og arbeidstillatelse betyr ikke nødvendigvis at de får jobb med det samme. Jeg spør hva de savner mest her i Kvinesdal, og de sier: å leve, vi savner å ha et liv. Jeg synes det er et irriterende dårlig svar, for livet er også dette, det er å kjede seg, det er å puste, å spise, å sove, å våkne. Å kjede seg er ikke det samme som å ikke ha et liv. Men jeg motsier dem ikke, for jeg skjønner også hva de mener. De savner et hverdagsliv de kan føle seg hjemme i.

De savner et hverdagsliv de kan føle seg hjemme i.

Når jeg tenker på hva de har risikert for å komme hit, forstår jeg godt at det kan føles som et antiklimaks. De er kommet til et sted de føler at det ikke er bruk for dem. Men slik er det. Vi kan ikke gi noen en hverdag, den kan de kun skape selv. Kanskje noe av det beste vi kan gi bare er å være der for det de selv har å gi. Å kun være mottaker er aldri sunt for noen.