«Lik meg, lik meg», roper hordene. Det er bare sekunder siden jeg ristet meg løs fra nattens obligatoriske mareritt, men jeg hører dem allerede. Og jeg vet at jeg må innom der før frokost. Det virtuelle gjøkeredet. Facebook. Og om jeg får si det selv: Jeg er relativt raus om morgenen. Jeg har en anselig mengde likes å gi bort. Minst tre, maks fire, avhengig av humøret.
Jeg scroller nedover feeden og forbanner noen skjøge-likere, de som liker alt — fordi de tror de fremstår som sjenerøse. Og dessuten snerpe-likerne, som kniper igjen som en standhaftig sørlandsk gammeljomfru, bare for å gjøre det til en aldri så liten begivenhet når de først slipper tastefingeren løs.Og så er jeg klar.
Jeg starter med en flørte-like. Hu hotte dama i nabooppgangen som jeg foreløpig bare er på hils med i den virkelige verden, har lagt ut noe klissete møl om vennskap og medmenneskelighet. Jeg liker. Et par flørte-likes hver vei vil etter hvert rettferdiggjøre en flørte-mail på innboksen. Kanskje til og med en flørte-samtale i trappeoppgangen. Og da kan det ende hvor som helst.
En kollega preiker løs om miljøet, om hvor skjørt det er, at vi må ta bedre vare på det og den type tøv. Jeg ler litt inni meg. Som om noen bryr seg om slike trivialiteter her inne i Gjøkeredets vugge for kvasi-lykke og photoshoppa baby-pics. Men siden ingen andre har gjort det, så tar jeg ansvar. En sympati-like er aldri feil.
Min gamle venn Roar har lagt ut en sak fra Amnesty, noe jeg faktisk har litt sans for, og jeg er bare millimeter unna å treffe like-knappen før det slår meg: Når liket Roar sist noen av mine statuser? Den oppblåste besserwisser-pampen, skal jeg liksom like hans greier når han ikke liker mine? Glem det, Roar, og pokker i vold med deg. Jeg scroller videre.
Laila har vært min «venn» i et halvt år, men jeg aner fortsatt ikke hvem hun er. Jeg aksepterte venneforespørselen utelukkende fordi profilbildet ga inntrykk av et usedvanlig spektakulært puppestell. Laila har nå publisert en klassisk smakløs close-up-selfie som gir oss motvillig adgang langt oppi øverste del av nesegrevet. Jeg feller en tåre for folks manglende selvinnsikt, men gir en retur-like. Hun var nemlig den eneste som nylig liket min link til en hittil uoppdaget Bob Dylan-demo-instrumental-skatt fra 1964. Dette på tross av min mistanke om at hun trenger minst fem forsøk på å stave Dylans fornavn. Likevel. Hun klør meg på ryggen, jeg klør henne, samfunnet går rundt, alle er fornøyde.
Så: En av mine PR-kåte kjendisvenner har lagt ut et grøtete bilde av seg selv med et kunstig smil og en klisjéherjet soloppgang i bakgrunnen. Dette har på elleve minutter gitt ham 917 likes, hovedsakelig av gullgravende celebrity-fans som gladelig ville gitt sin førstefødte for en retur-like.
Kjendis-likes. Yuck. Også kjent som «å herregud, legg merke til meg»-likes.
Jeg ville gitt en sarkasme-like, hvis jeg trodde noen var smart nok til å forstå den.
Siden jeg er litt morragretten overser jeg glatt alle oppfordringer om kondolanse-likes, politisk korrekte-likes og supersøte katte-likes. Hjertet mykner dog litt idet jeg kommer over noe så sjeldent som en uegoistisk og velmenende statusoppdatering om en naturkatastrofe i Asia. Jeg gir en rett-fra-hjertet-like. Er rørt. Det går fort over, for naturen utenfor mitt eget vindu ser ganske intakt ut. Dessuten blir jeg alltid litt gretten når jeg er sulten, og det irriterer meg at jeg må stokke beina helt bort til kjøkkenet for å pælme nedpå dagens viktigste måltid.
Nå innser jeg plutselig at jeg har passert min selvpåførte frokostkvote med likes allerede. Og så akkurat nå da, nå som jeg snublet over et gripende og smakfullt bilde av mitt favorittkjærestepar - de to eneste jeg kjenner som faktisk er sammen fordi de liker hverandre, ikke bare fordi de er livredde for å være alene med sine egne tanker.
Men så slår det meg at det kanskje fortsatt er slik, selv i 2016, at ikke absolutt alle trenger å vite hva jeg tenker om hver eneste lille forbanna ting. Så jeg går for min absolutte favoritt: en intern-like. Inni meg. Ingen skjulte motiver, ingen baktanker - ingen vitner. Det føles godt.
Og nå er det frokost.