Det er ikke kult å bli «tatt» i mangel på likestilling i 2016 — uansett hva som er grunnen til den manglende kjønnsbalansen.
Bråket rundt Telenor-styrets alarmerende mangel på kvinner i fjor høst fikk meg til å tenke på da jeg jobbet i studentavisen i Oslo og vi en gang i halvåret pleide å dra på hyttetur. Studenthytta i Nordmarka var alltid en selsom opplevelse; det var skittent, luktet surt fra tomme ølbokser, og ruller med dopapir var frosset fast i gulvet på utedoen. Etter at helga var over, forlot vi, i tråd med etablert praksis, som regel stedet like bomba som vi fant det.
En høst fikk vi, som et alternativ til studenthytta, låne huset til kulturredaktørens bestemor i Hedmark. Vi var 10-15 journalister, fotografer og deskere som innlosjerte oss i et søtt lite dukkehus, hvor interiøret var som en tidskapsel fra 1960-tallet, og dorullene sto møysommelig stablet på hylla. Helga forløp som den ofte gjør når unge voksne samles på et lite areal. Etter at det kompetansehevende alibiet med foredrag og journalistiske workshops var fullendt, var det grønt lys for middag, quiz, etterfulgt av eskalerende samtaler og dansing. Timene fløy. Det var nattmat, hoiing og dype eller ikke så dype samtaler om ting folk hadde gledet seg til å få «snakka ut om».
Dagen etter våknet vi til et kaos. Peanøtter var gnuret ned i det rosa vegg-til vegg-teppet, møbler var slengt veggimellom etter dansingen, for ikke å snakke om kjøkkenet hvor alt var skittent.
Det var bare ryddingen som sto mellom oss og hjemreise.Noen begynte å skrape størknet guacamole av asjetter på kjøkkenet. Andre tok for seg gulvene i stua, mens atter andre gikk løs på bad og soverom. Mens jeg jobbet meg nedover trappa med gulvklut og grønnsåpe, hørte jeg en latterkule fra den åpne verandadøra på baksiden av huset. Jeg gikk ut, og nesten skvatt av synet som møtte meg. Der, i den solfylte kroken, påhver sin pinnestol, og med hver sin kaffekopp,satt alle guttene.
På umerkelig vis hadde gruppa delt seg i to, der jentene ryddet og vasket, mens guttene slappet av i sola.En av dem hadde til og med tent seg en tobakkspipe, som for å understreke den absurde 1950-tallsklisjeen.
Verken journalister, deskere eller fotografer har rykte på seg for å ha spesielt tradisjonelle holdninger når det kommer til kjønn. Som studenter uten barn er vi også regnet som en av de mest likestilte gruppene i samfunnet. Vi er moderne, og det er ingen tidsklemme som plager oss.
Aldri har jeg sett noen sprette opp fra stolene sine så raskt som da jeg påpekte situasjonen for guttene. De pilte rødmende inn for å ta sin del av ansvaret. Aldri har jeg sett en do så skinnende ren, en entré så støvfri eller en oppvask så møysommelig vasket og satt på plass som dra vi dro fra huset en halvtime senere.
Ryddeepisoden fra hytteturen er et uskyldig eksempel på hvordan kjønnsdeling oppstår uten at noen egentlig ønsker det. Men episoden illustrerer også noe viktig. Når kvinner mangler i styrerommene, i politikken og i statistikken over fulltidsarbeidende — eller tar seg av husarbeidet mens menn dorger i sola, handler det ofte om manglende bevissthet. Men når man først er «tatt på fersken» i å ha skapt kjønnsubalanse, spiller det ingen rolle om man faktisk synes kvinner er mindre verdt enn menn, eller ikke. Det spiller heller ingen rolle om det «bare ble sånn», eller om man gjorde alt man kunne for å oppnå likestilling, men ikke lyktes. Resultatet er og blir, som episoden fra hytta, et pinlig faktum som taler for seg.
Bildet av guttene som spretter opp fra stolene sine er et morsomt minne som fikk meg til å innse at kjønnsubalanse - heldigvis - er flaut i mange tilfeller. Det beste er derfor alltid å begynne med ryddearbeidet før noen rekker å se at du sluntrer unna, både de viktige og de mindre viktige oppgavene.