Kanskje er det en dårlig egenskap, kanskje er den god, jeg vet ikke: Jeg tenker svært sjelden på fortida, og svært sjelden på fremtida. Jeg er her og nå. Når folk snakker om ting som skjedde for fem, ti, femten år siden, så henger jeg ikke med. Så fremt det ikke handler om musikk eller fotball.
Bortsett fra én ting. Det hender jeg tenker på en naturfagtime da jeg var femten. Jeg hadde naturligvis ikke lest leksene, jeg hadde trolig aldri åpnet boka. Det var som normalt. Etter videregående traff jeg en lærer på byen, la armen rundt ham og sa «du tror det kanskje ikke, men jeg gjorde aldri en eneste lekse».«Det har aldri vært lettere å tro på deg,» stotret han, og sjangla videre.
Uansett. Naturfagtimen. Læreren ba meg fortelle klassen om evolusjon, som åpenbart hadde vært tema i leksene. Jeg hadde absolutt ingenting å si. Jeg prøvde å vitse det vekk, men det fantes ikke morsomt. Det var noen pinlige sekunder. Jeg ble tvunget til å følge med i den timen. Og det endret ganske mye.
Jeg ble tvunget til å følge med i den timen. Og det endret ganske mye.
Femtenåringen var ikke interessert i så mye annet enn hva den nyansatte manageren Graeme Souness kunne få til med hans elskede Liverpool. Lite eksisterte utenfor den verdenen. Kanskje var det derfor jeg henvendte meg til høyere makter med jevne mellomrom. For å oppfordre dem, eller true dem, til å få Liverpool tilbake til topps. Det fungerte i så fall dårlig.
Jeg hadde et verdenssyn som hørte hjemme i en helt annen tidsalder, som innebar at menneskene sto i sentrum, at universet kretset rundt oss og at vi spilte hovedrollene. Og dessuten, at døden var en slags sinnsro hvor vi alle seilte rundt sammen i en slags fullkommen harmoni med omgivelsene.
Det var ikke et gjennomtenkt livssyn. Jeg hadde ikke tenkt over det i det hele tatt. Det bare virket logisk.
I den naturfagtimen begynte jeg så smått å forstå at vår plass i helheten er poetisk på et mye mer brutalt vis enn jeg hadde innbilt meg. At vi er et mikroskopisk støvkorn som svirrer rundt i en uendelighet, at mennesker — bortsett fra et relativt skjørt intellekt, er like primitive som de øvrige primatene på planeten. Og at verken vi, eller steinen vi oppholder oss på, kommer til å være her så veldig lenge.
I dag er jeg egentlig ganske komfortabel med det, at vi er ubetydelige i den store sammenhengen, at jeg en dag kommer til å visne inn i det samme tomrommet jeg kom fra. Jeg er komfortabel med det fordi jeg har hatt tid og mulighet til å ta innover meg mye av det livet har å by på. Noen nære relasjoner, en del givende samtaler og mange meningsfylte øyeblikk. Og parallelt med det har jeg holdt ut en relativt strak langfinger mot alt og alle jeg forakter.
Jeg tenker sjelden over privilegiet. Men det hender. Først og fremst når jeg skjenkes brutale historier om unge mennesker som blir fratatt livet. Av gærninger, eller av hensynsløse sykdommer vi ikke klarer å kurere. Da er det vondt å svelge hvor små vi er. Var dette virkelig alt for dem? Får de ikke mer?
Og når det blir mange sånne historier på kort tid, så får jeg - i likhet med de fleste andre, en trang til å la dem bety noe. Man har en plikt når man er privilegert. Og siden jeg ikke er verken smart nok - eller god nok - til å gjøre noe på et høyere nivå, så forsøker jeg å ta et lite skritt på egne vegne. Bli litt bedre. Ha litt mindre hverdagsforakt, noen færre fordommer og være mer nyansert i møte med mennesker, selv om hjernen min på ingen måte takler tvetydighet særlig bra.
Og jeg forsøker å tenke at de nære relasjonene skal bli enda litt nærere.
Og jeg forsøker å tenke at de nære relasjonene skal bli enda litt nærere, de gode samtalene enda litt bedre, de meningsfylte øyeblikkene enda litt mer meningsfylte. Og at jeg kanskje kan senke den rake langfingeren. Ikke helt, naturligvis. Men litt.
Jeg er imidlertid usikker på om jeg lykkes. Det kan virke som om hverdagen har en tendens til å sluke alle mine gode hensikter.
Så jeg tenkte jeg kunne tvinge meg selv. Kanskje intensjonene blir litt mer håndfaste dersom jeg skriver dem ned - dersom jeg velter meg selv i pompøs forfengelighet og bryter den selvpålagte regelen jeg har om ikke å utlevere meg selv for mye.
Så får det heller være at jeg angrer på akkurat det allerede.
Likestillingslekse fra hytteboka