Det kom ofte bråk fra andre siden av gangen. Ikke hyggelig familiebråk — den typen man umiddelbart kjenner igjen, og som hører til travelhet og stress om morgenen. Det var lyden av noe som ikke var som det skulle være - lyden av sår barnegråt og hissige, men dempede voksenstemmer.

Vilde Sagstad Imeland er 26 år og kommer fra Greipstad. Hun bor i Oslo, hvor hun tar master i sosiologi, anmelder bøker og jobber som debattredaktør i NATT&DAG. I diskusjoner blir hun ofte enig med begge sider. Foto: Siv Dolmen

Derfor sto jeg ofte ved døren og lyttet om morgenen når familien skulle avsted. Om kveldene, hvis jeg kom sent hjem, stoppet jeg av og til opp utenfor døra deres før jeg gikk inn til meg selv. Da kunne jeg ofte høre mor, som opprinnelig var fra et land i Midtøsten, prate norsk med de to barna sine. De tullet, lo, og barna fortalte ting fra skole og barnehage. Når jeg hørte at de hadde det fint der inne ble jeg brydd, og tenkte at jeg egentlig bare var en nysgjerrig nabodame som gikk rundt med ubegrunnede mistanker. En morgen var det mer bråk enn vanlig. Jeg reiste meg fra frokostbordet, gikk til døra og stirret ut av kikkehullet. De fire var på vei ut. Og denne morgenen skjer det for åpen dør, det jeg har tenkt at kanskje skjer bak lukkede dører til vanlig. Med en rask bevegelse hever far armen og lugger datteren i den lille hestehalen hennes. Jeg rykker til og rygger tilbake fra hullet i døra. Jeg hører ingen andre lyder enn gråten til datteren som forsvinner nedover i oppgangen, og ut. Skole og barnehage venter.

Denne morgenen skjer det for åpen dør, det jeg har tenkt at kanskje skjer bak lukkede dører til vanlig.

Jeg kontakter barnevernet i bydelen. De tar saken svært alvorlig, og setter i gang en full «intervensjon». På likt oppsøker de datter i barnehagen, storebror på skolen, mor på jobb og far som er hjemmeværende. Barna nekter for at far har slått dem. Jeg står på mitt, selv om jeg bare har sett hendelsen gjennom det lille hullet i døra. Men jeg blir også redd. Har jeg sett feil?

Ettersom barna nektet for å ha blitt slått eller mishandlet hjemme, var det uansett ikke mye barnevernet kunne gjøre. Foreldrene fikk aldri vite at det var jeg som hadde varslet. Det var som om ingenting hadde skjedd, og ting fortsatte som før. Hver morgen var det av gårde til skole og barnehage. Jeg fortsatte å følge med på lydene fra andre siden av gangen, og sa til meg selv at barnevernet nå hadde familien under oppsyn.

Når jeg et lite halvår senere våkner til lyden av sirener, og ser at bakgården fylles av ambulanser og politibiler, skjønner jeg med én gang hvem de skal til. Mens den livløse moren bæres ut på en båre, sitter de to pysjamaskledde barna på fanget til en politibetjent og venter på å bli hentet av fremmede voksne.

Den lille familiens totale oppløsning var ikke bare et sjokk. Det var også en enorm fortvilelse over tanken på at situasjonen kanskje kunne vært forhindret. I ettertid spør jeg meg selv om jeg ikke kunne gjort mer. Jeg kunne spionert hardere, konfrontert foreldrene på egenhånd, ringt barnevernet og tvunget dem til å snakke med barna om igjen. Men jeg gjorde ikke det.

I ettertid spør jeg meg selv om jeg ikke kunne gjort mer.

Da jeg begynte som ekstravakt på en barnevernsinstitusjon et par år senere, brukte jeg mye av den ledige tiden min på å kikke gjennom journalene til barna som bodde på institusjonen. Det slo meg at jeg ikke var alene. I mange journaler er historien den samme. Folk har varslet, barnevernet har reagert, men ingen har kunnet gjøre noe fordi barna sier at de har det bra.

Barnevernet får stadig kritikk for ikke å ha gjort nok når ting går galt. Faren som drepte sine barns mor var ikke ond, han var syk, og ble dømt til tvungent psykisk helsevern. Hvilke traumer bar han med seg? Hvor unik var hendelsen jeg var vitne til den morgenen da jeg så ham lugge datteren sin? Kanskje var det første og eneste gang han gjorde noe slikt. Jeg vet ingenting om dette. Men følelsen av maktesløshet har jeg kjent på. Det vet jeg at barnevernet har, også.