«Den lange, lange sti over myrene, og inn i skogene, hvem har tråkket den opp?» spør Knut Hamsun i åpningen av Markens grøde . Det er en romantisk tanke, om enn virkelighetsfjern. I dag er det mye enklere å bruke sprøytemidler. Så slipper man tråkke veien selv, fram og tilbake. Ved å helle sprøytemiddel som Roundup i en smal stripe innover i skogen får man akkurat den tydelige brune linja vi er så glade i å gå på, når vi søker friluftsliv og avveksling fra asfalt.
At stiene vi plukker blåbær eller jogger langs opprettholdes av sprøytemidler, er kanskje uskyldig nok. Verre er det med de større inngrepene, traktor— og skogsbilveiene som bygges for at tømmerbilene skal komme fram. At jeg selv bor på en veiløs heiegård, er en sannhet med modifikasjoner. For det finnes en vei, den er bare falt sammen. De siste årene er likevel vedlikeholdsarbeidet på veien blitt tatt opp igjen, og her dukker spørsmålet om Roundup opp i en mye større skala. Vi er et privat veilag som deler på veien, og vi snakker om hvordan vi skal forhindre at den gror igjen. Skal vi ikke bare sprøyte?
Liker jeg at biene mine surrer i skog der det sprøytes?
Det Monsanto-produserte sprøytemiddelet Roundup er vanligere enn vi tror. Virkestoffet glysofat er verdens mest brukte sprøytemiddel og finnes i over 750 ulike landbruks-, skog- og hageprodukter. Plantevernmiddelet virker ved å trenge inn i friskt bladverk og stoppe aminosyreproduksjonen slik at plantene visner. Det er helt ufarlig, hører jeg folk si når vi har dugnad på veiene. De har hørt et program om det på radioen. Likevel besluttet Statens vegvesen allerede for to år siden at de i løpet av fire år skal fase ut all bruk av glysofat på de norske veiene. Hvorfor det?
Statens vegvesen er ikke alene om å gå vekk fra bruken av glysofat. I Nederland er Roundup blitt forbudt til privat bruk, og i Frankrike er det vedtatt forbud mot sprøyting på alle offentlige arealer fra og med 2020. Selv om avisene nesten ikke skriver om det, er Roundup i disse dager et kjempeaktuelt tema. Tillatelsen Monsanto har til å selge glysofatholdige sprøytemidler i EU og EØS løper ut i slutten av juni, om knappe tre måneder. Beslutningen om ny lisens for de neste 15 årene skulle egentlig vært vedtatt forrige måned, men ble utsatt, for andre gang, etter protester fra medlemsland som Sverige, Frankrike, Nederland og Italia. Om de ikke snart skulle komme til enighet, kan Roundup være forbudt å bruke i hele EU fra og med 1. juli.
Om de ikke snart skulle komme til enighet, kan Roundup være forbudt å bruke i hele EU fra og med 1. juli.
Hovedskepsisen mot stoffet går ut på at vi ikke vet med sikkerhet hvordan det påvirker oss. Glysofat er funnet både i blod og i urin til landbruksarbeidere. I Frankrike har man funnet det i bomullen til tamponger og menstruasjonsbind. I Tyskland fant man det i øl, faktisk så mye som opp til 300 prosent av tillatt grenseverdi i drikkevann. Stoffet er funnet i vann, i mat og i luft under sprøyting.
Vi vet at det er der, stridighetene handler om det er farlig eller ikke. Verdens helseorganisasjons ekspertgruppe for kreft (IARC) konkluderte i mars i fjor med at glysofat «sannsynligvis» er kreftfremkallende. Et halvt år etter kom EUs mattrygghetsorgan EFSA med en motstridende rapport om at glysofat ikke er kreftfremkallende. Det er i denne forvirringen saken foreløpig er blitt parkert.
Når to av verdens mektigste forskningsinstitusjoner høylytt ender med å motsi hverandre, er det håpløst å diskutere sprøytemiddelet med argumenter som «forskning viser at...». Kanskje er det først og fremst en magefølelse man sitter igjen med. Tør vi å stole på at kun den ene av partene har rett?
Tilbake til veiarbeidet på heia. Der er det ikke hagevarianten av Roundup som ville vært aktuell, men de sterkere sakene som krever både sertifikat, verneutstyr og varselskilt til forbipasserende. Er det et slikt varselskilt jeg ønsker å gå forbi når jeg parkerer bilen og tar fatt på den siste etappen til fots? Kommer jeg fortsatt til å plukke steinsopp i de tørre veiskråningene? Liker jeg at biene mine surrer i skog der det sprøytes? Hvordan ville det vært å gå hjem langs en flere hundre meters allé av døde grantrær? Virkeligheten innhenter stadig, selv på en øde heiegård.