Filosofi i 2016

Neste uke drar jeg til Roma for et norsk-italiensk filosofiseminar. Det er nesten blitt en fast påsketradisjon. I år er det fjerde gang vi møtes, og det vage overordnede tema er stadig det samme: Sansning, følsomhet og kropp. Det er «Forskningsgruppen for subjektivering og senmodernitet» ved Universitetet i Bergen som står bak, og i år er det spesielt fokus på betydningen av barokken og det nybarokke i vår tids kultur.

Er dette like smalt som det høres ut som? Slik filosofifaget opererer på universitetene i dag, kan det med trygghet kalles smalt. Den våren jeg leverte masteroppgave i Bergen var vi kun to kandidater. Det var meg og en afrikansk utvekslingsstudent. Miljøet er ikke stort og jobbmulighetene få. Hvordan kan det ha seg at et av verdens eldste og tidligere viktigste fag er så lite synlig både på universitetene og ellers i offentligheten?

Mange forbinder gjerne filosofi med noe man bedriver liggende i gresset, men i virkeligheten er det en fem års utdannelse forankret i en 2500 år gammel tradisjon. Hva er det med filosofifaget som gjør det så uhåndgripelig, og hva betyr det egentlig å ha en mastergrad i filosofi?

Filosofi handler om å stille radikale spørsmål til tiden vi lever i. «Kanskje alt er vann», sa de første filosofene — og der startet det. Det handler om å stille spørsmål til grunnprinsippene og selve forutsetningene for kunnskapen, verdiene våre og det vi har rundt oss.

Da jeg selv begynte som filosofistudent, holdt jeg på å dette av stolen av friheten jeg fikk til å snu og endevende virkeligheter og verdensoppfatninger. Det er få fag som tør å kaste fasiten over bord. For mange vitenskaper ville det heller ikke vært hensiktsmessig å drive slik nullstilling, men det er nettopp det som er forskjellen, filosofi er ikke en vitenskap. I filosofien er det spørsmålene som er de viktigste. Helst de som ikke slutter i svar, men de som fører til nye tanker og nye spørsmål. Filosofien skal åpne horisontene, ikke ramme dem inn og avgrense dem i teorier og analyser.

Å bry seg om spørsmål , heller enn svar, er motstrøms i dagens samfunn. Verdien av å stoppe opp og tenke de lengre tankerekkene kan sjelden måles på en produktiv skala. Slik skyves undringen unna. Til tross for skolesystemets kjedsommelige oppfordring til elevene om å tenke kritisk, er det ingen som lærer dem hvordan. Filosofi er ikke et grunnskolefag. Med unntak av noen få prisverdige filosofikafeer, er filosofi offisielt kun et tilbud spesielt interesserte kan starte med på universitetet. Og fortsette med i mer eller mindre lukkede akademiske forum, som på det årlige påskeseminaret.

Seminaret i Roma bygger på såkalt nyere fransk tenkning som er en kritisk tradisjon som søker å fortolke og utfordre kulturen vi lever i i dag.

Men utfordring av samtidskulturen burde ikke bare forbeholdes kunstnere og dette snevre hjørnet av filosofisk institutt. Bak den akademiske retorikken skjuler det seg refleksjoner med en langt større allmenn verdi. Det er nok av ting å sette fokus på. Hvordan oppleves det å være menneske i dag? Livsrammene i samfunnet endres hele tiden. Våre følelser og stemninger svinger i takt med stimuli og bilder vi får fra samfunnet rundt oss. Teknologi innlemmes i livene våre gjennom et så raskt tempo at vi ikke merker hvordan de blir til irreversible strukturer. Å stille spørsmål ved endringer i samfunnet er ikke det samme som å ville stoppe endringene. Men det er å tørre å se hva vi gjør og hvor vi er på vei.

Filosofien lærer oss å ta et skritt utenfor oss selv, for å kunne tre ut av gamle tankemønstre og se ting i større perspektiv. Det viktigste er ikke hva man kommer fram til, men evnen til å vite hvorfor man gjør det man gjør. Om det er barokken eller andre finurlige perspektiv som brukes for å forstå samtiden, spiller ingen rolle. Det viktigste er at det finnes forum og fag som tar refleksjonen om samtiden på alvor. Kanskje er det egentlig ikke de akademiske seminarene vi trenger. Flere offentlige bålplasser hadde vært bedre.

Hva har vi å tilby asylsøkerne?