Det er allerede fjerde året mitt her på heia. På dette stedet som i flere hundre år var en heiegård, men som i dag heller fremtrer som en øde jakthytte. Det var på sekstitallet at landskapet stille og gradvis begynte å endre form. Gamle slåttemarker ble erstattet av sur og tett gran. Den ivrige plantingen tok for seg både innmark og bekkeløp. Selv på taket av den gamle tørrmurte jordkjelleren står det i dag store feite granstubber.

Man kunne visstnok få en god daglønn av å gå og plante gran, men var man klar over inngrepet man utførte? Kanskje tenkte de at heiegårdenes

Kristine Hognerud Træland (32) er utdannet i filosofi, bor på en strømløs heiegård i Kvinesdal, dyrker grønnsaker, brygger øl og jobber som lærling på et kurvmakerverksted.

tid uansett var forbi, og at skogplantingen i det minste var en måte å opprettholde produksjon på. For produksjon må det være, det vet vi alt om i våre dager. En mark uten produksjon er jo like meningsløs som en elv uten rør.

Å høre min far fortelle om hvordan heiene så ut i hans barndom, minner meg på hvor foranderlig og formbar naturen er. Kanskje er vi blitt så vant til granskogene at vi tenker det er slik det skal være. Vi kaller dem natur, selv om de ikke nødvendigvis er naturlige. De fleste skogene rundt oss er som regel plantet. Akkurat som med byer og bydeler, er også de såkalte friområdene uttrykk for valg noen har tatt, eller latt være å ta. Det er klart det kan høres romantisk ut å si at man bor i en hytte i skogen, men i virkeligheten kunne jeg like gjerne kalt det et regulert og kommersielt plantefelt.

Jeg husker min krigsinnstilling mot grana første sommeren på heia. Hvordan ingenting føltes så tilfredsstillende som knitrende ferske megabål av nykonfiskerte småtrær. Er dette egentlig en kamp det går an å kjempe? På grunn av en hogstmaskin tjue år tidligere var mye av den tetteste granskogen borte, men småtrær så ut til å sprette opp overalt, og restene av hogstmaskinens kvisting lå spredt som en slagmark. Det føltes som å overta en gård forlatt etter en slags brent jords taktikk.

Det føltes som å overta en gård forlatt etter en slags brent jords taktikk.

Det er lett å riste på hodet over etterkrigstidens skogplantevillskap. Alle er vi enige om det tragiske i tapte kulturlandskap. Når man snakker om det, kan enigheten nesten virke som om den massive granplantingen forlengst er et avsluttet kapittel, men det er den ikke. Tvert imot satses det fra regjeringens side på monokultivert gran som aldri før. Den tidligere kalte pøbelgrana er blitt til tidsriktige klimatrær. Dens hurtigvoksende og invaderende natur gjør den ypperlig til å binde og fange CO2. Det er selvsagt noe ekstra forlokkende med klimastrategier som ikke innebærer å legge føringer for atferds— og forbruksmønstrene våre. Ideen om en oppsugende skog som kan fange inn utslippene istedenfor å måtte redusere dem. Men vet vi at det virker? Og til hvilken pris?

Det er selvsagt forlokkende med klimastrategier som ikke innebærer å legge føringer for atferds- og forbruksmønstrene våre.

Man trenger ikke være biolog for å se hvordan de tunge granplantasjene kveler artsmangfoldet. Det er bare å ta seg inn langs den brune bakken og telle hva som gror der. Store deler av plantefeltene består av den nord-amerikanske sitkagrana som for få år siden havnet på Artsdatabankens svarteliste på grunn av dens «invasjonspotensial og økologiske effekt». At den er svartelistet betyr likevel ikke at den er forbudt, og fortsatt hylles den for sitt kommersielle potensial.

Uavhengig av tresort er det uansett mer som må inn i regnestykket for å godta den enkle tanken om at trær binder karbon. Flere forskere mener for eksempel at det lagres mer karbon i jordsmonn enn i trær. Røsker vi opp i dette, blant annet ved å drenere og rydde til nye felt, gjør vi kanskje ikke annet enn å slippe fri med den ene hånden og fange med den andre. Og hva med kulturlandskap? Satsingen på beitearealer og fremtidig matsikkerhet?

Tilbake til min egen hverdag i etterdønningene av en granplantasje. Med utarmede slåttemarker fulle av granstubber vil heiegården aldri bli den samme, men i hagen spirer det jordbær, kål, rødbeter og poteter. Grankrigen føles vunnet inntil videre, og belønningen er kveldssol til klokken 22. Jeg kan ikke skjønne hvem som skulle ville plante igjen disse bortgjemte oasene av isolerte og idylliske kulturskatter. Nå er det enn så lenge opp til meg å styre landskapsutformingen. Lurer på hvordan det ville sett ut om jeg lot bjørkerønningene vokse opp.