«Nå kan mobilen avsløre sykdom», sto det nylig å lese på en av de store avisforsidene. Sammen med undertittelen «Forskere og myndigheter: disse appene kan du stole på». En mobiltelefon er, som vi vet, ikke bare en mobiltelefon. Den er banken vår, den er kjøpesenteret, den er vår sosiale arena, vår følgesvenn i kjedsomheten og i det hele tatt vår kartleser og kopilot for stort og smått av navigering i verden. Nå er den også et legekontor, et verktøy som kan hjelpe oss å sjekke blant annet blodtrykk, blodsukker, søvn, eksem, astma, matintoleranse, øreverk, føflekkreft og vitaminmangel.

Kristine Hognerud Træland (32) er utdannet i filosofi, bor på en strømløs heiegård i Kvinesdal, dyrker grønnsaker, brygger øl og jobber som lærling på et kurvmakerverksted.

Da jeg gikk på barneskolen, kunne jeg telefonnumrene til alle venninnene mine utenat. Den tiden er over. Hvorfor skal vi trene hukommelse i dag når telefonen kan huske for oss? Mange jubler over de uante kreftene vi får tilgang til om vi allierer oss med hverdagsteknologien. Likt som i legenden om Faust, som i pakt med djevelen får tilgang til all verdens grenseløs kunnskap i bytte mot sjela. Hva er det med vårt forhold til smarttelefonene, blir vi noe smartere? Er det mennesket eller er det teknologien som utvikler seg?

Er det mennesket eller er det teknologien som utvikler seg?

Noen påstår at det ikke lenger finnes tabuer i vår norske offentlighet, men jeg vet om minst ett: teknologikritikk. Medieteknologiske endringer fremstilles som naturens gang, som en ustoppelig elv vi enten kan flyte med eller forgjeves forsøke å svømme imot. Det er den veien det går, sies det. Før eller siden når den oss alle. Sannsynligvis stemmer det at hjulet, som i den faustianske byttehandel, ikke kan stanses når det først er i gang. Likevel er etikken i teknologispørsmål så dyptgripende at den ikke bør ignoreres. Refleksjon om nye vaner kan ikke reduseres til for-eller-imot-spørsmål. Det handler heller ikke om slemme eller gode aktører. Selv om smartideene enkeltvis kan fremstå både uskyldige og ubetydelige, kan de i en større sammenheng utgjøre avgjørende endringer i hvordan vi lever og forholder oss til hverandre.

I mylderet av nye fremskritt kan en hovedregel være å huske at for alt teknologien tilfører, fratar den også noe. Det er en balanse mellom å gi og ta. Samtidig som gps-en gir oss hjelp til å finne effektivt fram, deaktiverer den vår egen orientering og retningssans. Den spesialiserte appen som forteller oss om vi har drukket nok vann, fratar oss evne til selv å kjenne etter om vi er tørste. I bytte mot kunstig og teknifisert kompetanse overgir vi stadig flere av de iboende menneskelige kvalitetene. Vi lever tross alt i en kultur der outsourcing og spesialisering synes å utgjøre selve grunnstrukturen. Men hva blir igjen av mennesket når også kognitive og sanselige evner delegeres videre?

Appen som forteller oss om vi har drukket nok vann, fratar oss evne til selv å kjenne etter om vi er tørste.

Når vi gjennom motivasjons- og treningsapper outsourcer karakterstyrker som disiplin og selvstyring, mister vi en del av vår automoni, appenes blinkende premiering gjør oss til barn avhengig av skryt fra vår oppdrager. Og det stopper ikke her. I tilbudet av hjelp til å leve sies det at det også finnes apper som kan hjelpe oss å sende meldinger til kjæresten. Som gjør jobben for oss, til forhåndsprogrammerte, faste tider. Spørsmålet om outsourcing handler ikke lenger bare om praktiske arbeidsoppgaver, men om hva vi ønsker å ta vare på av menneskelige funksjoner. Arbeid adler, sa man en gang. Det samme kunne man sikkert sagt om oppmerksomhet, selvstendighet og tanke for andre.

Hverdagsteknologiens gråsoner er overalt. Apper som avleder oss fra hver minste selvstendige beslutning, kan også ses som bjørnetjenester som tar fra oss nødvendigheten av å utvikle oss som mennesker. Som motvekt til et ensrettet fokus på hva teknologien tilfører, bør vi av og til også stille spørsmål om hva den vil avlaste, og hvorvidt den eventuelle avlastningen er ønskelig.