Min første bil var en oransje Datsun 120Y. Det var som å ta vare på ei utgammel bikkje som egentlig var blitt avlivet, men som fortsatte å våkne hver morgen likevel. Og hvis bikkja våkner, avliva eller ikke, så må man nesten bare fortsette å gå tur med den. Og så lenge bilen starta, mot alle odds, så fortsatte jeg naturligvis å kjøre den, selv om det bød på enkelte utfordringer. Den gikk fremover, helt opp til 50 km/t på gode dager, men sa som oftest nei takk til å kjøre i oppoverbakker.

Jan Frantzen flyttet blid og glad til Sørlandet på grunn av sola og quarten. Siden den gang har det stort sett bare regnet. Og quarten - den er lagt ned. Foto: Kjartan Bjelland

Det å kjøre foran klassekamerater på vei fra skolen kunne være riktig så underholdende. De trodde naturligvis at jeg lå i 50 på pur faenskap, og det hadde unektelig vært morsomt, men jeg hadde klampen i bånn.

Gutter og unge menn er fulle av hormoner og er dessuten som oftest ikke særlig skarpe.

En gang fikk jeg full motorstopp midt på broa mellom gymnaset og heimen. Og da mener jeg midt på broa. I dag ville jeg nok slått på nødblinken, men den gangen var jeg litt for tøff for det. Det var liksom et nederlag, så jeg bare lot som om jeg hadde parkert der og la på sprang.

Gutter og unge menn er fulle av hormoner og er dessuten som oftest ikke særlig skarpe. En ugunstig kombinasjon, som får konsekvenser i trafikken. Hvis du så 20 år gamle meg hvine bortover motorveien i tredjegiret, så var det trolig fordi Neil Young blåste utover anlegget og jeg var for opptatt med en avansert luftgitarsolo til å kunne ta meg tid til å gire. Det er temmelig risikabelt, og må advares mot, men som alle kidsa vet: Man kan ikke bare avbryte en gitarsolo.

Blinklys syntes jeg var litt i overkant flashy, litt «her kommer jeg» liksom, og jeg er ikke så glad i oppmerksomhet. Så jeg lot heller mine medtrafikanter stå og vente noen sekunder ekstra, enn å mase med blinken. Jeg har lagt merke til at dette fortsatt er vanlig praksis i dag.

Og jeg satte naturligvis aldri vindusviskerne på høyere frekvens enn intervall 2 uansett hvor heftig regnet hølja ned. Høy viskefrekvens utstråler stress, tenkte jeg, og jeg skulle jo være kul og avslappa.

Som alle kidsa vet: Man kan ikke bare avbryte en gitarsolo.

Sikkerhet var ikke prioritert. Jeg hadde selvfølgelig ikke et stereoanlegg som virka i datsunen, så jeg plasserte en kassettspiller i baksetet. For å unngå at den velta når jeg kjørte på landeveien, måtte jeg kutte svingene så mye som mulig. Trolig feil prioritering, i etterpåklokskapens lys. Sikkerhetsbeltet syntes jeg var ubehagelig og lite stilig, så det dro jeg rundt på baksiden av setet og ned i låsemekanismen, slik at den masete «fasten your seat belt»-funksjonen ble nøytralisert.

Og når jeg kjørte i byen, var det sjelden at jeg fulgte særlig med på veien. Stort sett var jeg opptatt med å speide etter venner og kjente, for noe av det kuleste man kunne gjøre bak rattet var å anerkjenne hverandres eksistens med et lite vink. Det å treffe kjentfolk i trafikken er faktisk helt optimalt, for da trenger man ikke stoppe og prate slik kodeksen er på fortauet. Man kan bare lene seg tilbake, vinke, og tenke «hey, jeg kjenner folk, jeg er kul» uten å måtte lete etter passende høflighetsfraser.

Faktisk, ved nærmere ettertanke synes jeg det er unødvendig med menn i trafikken, uansett alder.

Kanskje er unge menn blitt mer ansvarsfulle i trafikken siden min tid, men jeg tviler. Greia er at det er forskjell på teori og praksis. På teoriprøven kan alle svare riktig på spørsmålet «Er det riktig eller feil å spille luftgitar når du har ansvar for ditt eget og andres liv?» Men i praksis vil gutter alltid være gutter. Derfor bør ikke mannlige bilister få ta lappen før de passerer 30. Faktisk, ved nærmere ettertanke synes jeg det er unødvendig med menn i trafikken, uansett alder. Kvinner har riktignok en tendens til å ta trafikale avgjørelser sånn cirka et halvt sekund i forkant av selve manøveren — noe som kan være en smule slitsomt, men de er generelt vesentlig tryggere sjåfører enn menn likevel. Så. Det er verd forsøket. Dersom kvinner aksepterer at de må stille opp som sjåfører ved behov, kan vi begynne å fase ut mannlige bilister. Dersom dette viser seg å fungere, kan vi begynne samme prosess med mannlige statsoverhoder.