Da jeg begynte på dramalinja ved Vågsbygd videregående skole, var det første læreren vår gjorde å introdusere noen grunnleggende ordensregler for klassen. Dramasalen var «hellig» og skulle behandles med respekt. Vi skulle derfor møte presis til timen, i bevegelige klær, vi skulle ikke spise eller rote i dramasalen og — kanskje viktigst av alt: i dramasalen var det lov å være sint , men ikke sur .

Vilde Sagstad Imeland er 26 år og kommer fra Greipstad. Hun bor i Oslo, hvor hun tar master i sosiologi, anmelder bøker og jobber som debattredaktør i NATT&DAG. I diskusjoner blir hun ofte enig med begge sider. Foto: Siv Dolmen

Regler kommer sjelden ut av ingenting, men er resultat av erfaringer med hva som funker og hva som ikke funker. Ung som jeg var, hadde jeg aldri reflektert over forskjellen mellom sintog surfør læreren vår introduserte denne regelen. Selv om jeg nikket ettertenksomt der og da, skulle det likevel gå et halvt år før jeg virkelig forsto — gjennom dyrekjøpt erfaring, hva læreren min hadde ment. Utpå vårparten skulle klassen vår nemlig ha praksislærer fra dramalærerutdanningen ved Universitetet i Agder. I løpet åtte uker skulle vi introduseres for performancekunst - en odd, men sentral del av samtidskunsten.

Praksislæreren var gira. Hun gav oss øvelser som gikk ut på å utforske bevegelser, tid, rom og materialer. Øvelsene skulle utvikles til en forestilling som skulle vises uannonsert, midt på Torvet i Kristiansand.

Det kan godt hende at opplegget til praksislæreren var bra. Faktisk føler jeg meg ganske sikker på at det var bra, nå i ettertid. Problemet mitt var bare dette: Jeg likte ikke opplegget. Dermed likte jeg heller verken læreren eller det hun foreslo at vi skulle gjøre.

Hvordan løste jeg denne misnøyen? Jeg surnet. Så til de grader.

Jeg rullet motvillig rundt på gulvet, himlet med øynene og gjorde mitt beste for å uttrykke motstand på alle mulige måter.

De åtte ukene fortonet seg selvfølgelig som ekstremt lidelsesfulle for meg. Jeg rullet motvillig rundt på gulvet, himlet med øynene og gjorde mitt beste for å uttrykke motstand på alle mulige måter. Min surhet vokste også i takt med resten av klassens velvillighet, som selvfølgelig gjorde at det hele ble enda verre. På selve fremføringsdagen sto jeg på Torvet, så gjennomtrukket av negativitet at jeg knapt orket å gjøre de få bevegelsene jeg var satt til.

Mitt grelle opptrinn gikk selvfølgelig ikke upåaktet hen. Vår faste dramalærer hadde vært til stede som observatør i alle timene. Han var «utrolig skuffet» over den dårlige innstillingen min. Som resultat ble jeg trukket tohelekarakterer i faget det halvåret. Jeg skammet meg.

Selv om jeg bare var 17 år da jeg ødela min egen - og til dels klassens første møte med performance, har jeg lært mye av episoden. Der og da skjønte jeg for det første hva læreren min mente med regelen. For selv om sint og sur er to sinnstilstander med mye til felles, kommer følelsene til uttrykk på helt forskjellige måter.Jeg tror for eksempel det er en god grunn til at myten om kunstneren handler om sinne og ikke surhet.Sinne er nok roten til mye ondt i verden. Men i sin reneste form er det i hvert fall en ærlig, utilslørt og energisk følelse.

Surhet er en seig og destruktiv gjørme som tapper energi fra omgivelsene.

Av surhe t kommer det derimot ingenting godt. Surhet er en seig og destruktiv gjørme som tapper energi fra omgivelsene. Sure folks modus operandi er å holde kjeft, sabotere samarbeid og forpeste stemningen. Meieriprodukt-metaforen er i så måte treffende: Akkurat som innholdet i en melkekartong blir mer og mer ubrukelig for hver dag etter at den er gått ut på dato, blir en sur person mindre og mindre hyggelig å ha med å gjøre. Surhetens logikk går også ut på at det man føler er helt berettiget. Det å være sur føles omtrent som en menneskerett i øyeblikket, og tanken på at man må skjerpe seg, kan utebli fullstendig.

Ettersom jeg ble eldre og fikk lagt de grusomme performance-ukene bak meg, ble jeg mer og mer flau over min oppførsel. En dag møtte jeg også læreren min igjen på gata. Hun smilte, gav meg klem og takket for sist. Jeg skjønte ingenting, men tenkte at jeg var heldig.

Som voksen har jeg skjønt at surhet ser ganske likt ut enten man er 17, 27 eller 57. Med en sur person på laget, på jobben, på festeller på ferie, kommer man ingen vei. Når jeg heller ikke lenger mottar en karakter på oppførselen min som jeg kan rette meg etter hvert semester, har jeg skjønt at surhet er noe jeg ikke har råd til, verken overfor meg selv, eller andre. Hvis valget står mellom sur og sint, velger jeg heller det siste - og får det overstått.