Nylig var jeg vitne til at et foreldrepar gav hverandre en high five . Helt konkret representerte den ungdommelige bevegelsen en gjensidig gratulasjon — et kryss i taket fordi de nå - ifølge dem selv - objektivt sett hadde lyktes med å oppdra nok et barn. Deres yngste datter hadde nemlig fått sin første sommerjobb.
Med jevne mellomrom oppdaterer jeg min egen CV. Da hender det at jeg kommer over flere gamle versjoner, hvor arbeidserfaringen min strekker seg tilbake til tidlig 2000-tall. Jo lengre tilbake jeg går i CV-arkivet, desto større plass tar sommerjobbene — eller nærmere bestemt sesongjobbene - de som bare eksisterer i kraft av at det er sommer i Norge. Mine første - og kanskje viktigste - arbeidserfaringer stammer nemlig fra denne typen engasjementer. På en særdeles gammel CV har jeg gjort et stort poeng av hvordan jeg har brukt tre somre på å klatre i et jordbærhierarki. Jeg og min bestevenninne gikk fra å være jordbærplukkere det ene året til å bli jordbærplukkere og -selgere året etterpå - for så å rendyrke salgsjobben det siste året. Snakk om klassereise.
Jeg har brukt tre somre på å klatre i et jordbærhierarki.
Tre hele sommere viet utelukkende til jordbær sikret meg plass i en iskrembutikk året etter. På dagene med finvær var vi sju-åtte stykker bak kassa - vi skyflet krokan-, jordbær- og rom-rosinkuler oppi kjeks og begre mens svetten rant. Køen var milelang, og den eneste naturlige pausen var når softisbeholderen gikk tom og vi måtte løpe ned i kjelleren for å hente ny. Å bidra til at folks perfekte sommerdag ble enda mer perfekt ved å overrekke dem en svær softis var en øvelse i ambivalens.
Iskrembransjen var likevel ingenting sammenlignet med jobben jeg fikk et par år etter. I et slags siste liten-sveip ble jeg rekruttert som badevakt i Kristiansand dyrepark. Dagene ved bassengkanten gikk ut på å stirre ned i det turkise vannet, på utkikk etter badegjester i livsfare. Jeg husker det som den ytterste monotoni, kun avbrutt av faktiske (!) nestenulykker i forbindelse med de kunstige bølgene. Før jeg begynte å jobbe i Dyreparken, måtte jeg imidlertid gjennom en todagers «serviceskole» sammen med de over 500 andre sommervikarene. Tema for seminaret var noe sånn som kundekontakt, god service og fakta om Dyreparken, men weekenden fortonet seg mer som en blanding av moralsk indoktrinering og opplæring i Dyreparken-patriotisme, ispedd litt velmenende standup fra ledelsen. Lite ante jeg at denne typen samlinger var den mest realistiske forsmaken på det som ventet i arbeidslivet. Seminarer, motivasjonskurs og kompetanseheving-workshoper er noe man sjelden kommer utenom, uansett hvilken bransje man ender opp i.
Dagene ved bassengkanten gikk ut på å stirre ned i det turkise vannet, på utkikk etter badegjester i livsfare.
At man feirer sin datters første inntreden i arbeidsstyrken er på alle måter forståelig. Det å gjennomføre en rar, kjip eller monoton sommerjobb tror jeg er en god ting - selv om man senere i livet ender opp bak et skrivebord, på et sykehus eller i et klasserom.
I løpet av ungdomstiden legger vi ned hundrevis - noen av oss tusenvis - av timer i arbeid det sett med nåtidens øyne er utrolig at man holdt ut. Det er vanskelig å sette fingeren på hva jeg faktisk lærte av alle timene som badevakt, eller med jordbær- og issalg. Men egentlig er dette det morsomme med sommerjobber. De speiler sjelden det man interesserer seg for der og da, men har likevel en slags merverdi utover de skarve tusenlappene man tjener.
Selv om salg- og servicesektoren i dag er noe av det siste jeg vurderer som fremtidig levebrød, har jeg likevel med meg noen innsikter fra bransjen: Zefyr er den jordbærsorten med tidligst modning i Norge. Kuleis i beger på tysk er «Kugel-Eis im Becher», og når man snakker med badegjester er det uhøflig ikke å ta av seg solbrillene og se dem inn i øynene.