Jeg har en bekjent som er lege. Han kan gjerne fortelle om liv han har reddet, han kan dele sin kunnskap om kroppen og belære meg om hva som helst, men innerst inne vil jeg alltid tenke «nææh, her er det noe som ikke stemmer».

For legekompisen min hater fotball. Han er en av disse gærningene som forfekter at fotball bare består av «noen mannfolk som springer etter en ball». Riktignok er dette stort sett korrekt når det gjelder Start, men ellers er det et barnslig og kunnskapsløst utsagn. Det er som å hevde at en symfoni kun består av noen nerder som denger løs på vedkubber.

Folk som misliker fotball, jeg vet ikke helt. Det er liksom vanskelig å ta dem alvorlig, uansett hva de snakker om.

Og nå må de dessverre innse at vi er i gang med EM i Frankrike. Nok en fireukers høytid hvor alt skal dreie seg om dette vakre spillet.

Jan Frantzen flyttet blid og glad til Sørlandet på grunn av sola og på grunn av quarten. Siden den gang har det stort sett bare regnet. Og quarten - den er lagt ned.

Jeg må for øvrig gjøre oppmerksom på at i tillegg til de som hater fotball, og de som elsker det, fins det også en tredje gruppe. La oss kalle dem agnostikere. De er egentlig minimalt interessert, men melker likevel en anledning som EM for alt den er verdt. For det er jo legitimt å ignorere barn, ektefelle, svigers, regninger, krigshandlinger og i det hele tatt verden utenfor tv-stua, når det er en måned med uavbrutt ballaction på skjermen.Dessuten er det som kjent en lovfestet plikt å kombinere fotball med alt usunt som det er mulig å fortære i løpet av en kamp. Brus, øl, snop, chips, pizza, taco osv.

Agnostikernes familier har i alle år blitt lurt til å tro at disse gutta sitter en måned i tv-stua og dyrker en lidenskap til fotball. Og det må de jo liksom få lov til, annethvert år.

Men det de faktisk driver med der inne, mens de presser i seg en extra extra large fotballmeny, er å sluke den latterlige historien om Darth Vader og vennene hans for trehundreogførtifemte gang.

Det er ikke pent, men det er sant.

I løpet av sommeren vil mange uinnvidde ta i bruk begrepet «sportsidioter» om oss dedikerte. Dette er utvilsomt det frekkeste og mest feilaktige noen har slengt etter meg noen gang.

For sport er som oftest bare tøv.

Håndball, for eksempel, må jeg bare le av. Hva er vitsen med å spille ball hvis det er lov å bruke hendene? Hele poenget er jo å lære å beherske ballen med kroppsdeler som det ikke er naturlig å bruke.

La meg si det slik: Hvis du kaster en ball til en sjimpanse, vil han umiddelbart begynne å spille håndball. Han prøver ikke å dempe den på hælen.

Så kall meg gjerne idiot uten noe slags prefiks i forkant. Da skal jeg holde armene i været og gi deg rett. Men ikke pokker om jeg skal ha på meg å være sportsidiot.

Og når det gjelder disse andre såkalte idrettene, langrenn, sykling, skøyter og gjesp, gjesp, gjesp, så handler de stort sett utelukkende om «første mann til mål». Å, så spennende.

Dersom vi ikke hadde vært så usmakelig patriotiske, ville aldri disse idrettene ha eksistert. Hvem i dette landet ville fulgt med på VM på ski dersom det ikke var nordmenn med?

Nettopp.

I fotball er det motsatt. Vi er alle lykkelige og takknemlige for at Norge ikke er med i EM. Det øker sjansen betraktelig for et minneverdig mesterskap.

Så kall meg gjerne idiot uten noe slags prefiks i forkant. Da skal jeg holde armene i været og gi deg rett. Men ikke pokker om jeg skal ha på meg å være sportsidiot.

Vi står nå foran 51 kamper den nærmeste måneden. 80 timer. 150 millioner tv-seere per kamp. Milliarder av raserianfall og gledestårer, utallige ekteskap som kollapser. Og et ukjent antall barn som ellers ville blitt laget på denne tiden av året, blir snytt for hele sin eksistens fordi far er opptatt med andre ting.

For la oss være ærlige, fotball er fortsatt først og fremst for gutta. Hovedsakelig fordi vi alltid kommer til å være de enkleste, de mest overfladiske, de barnsligste. Og ikke minst: Fordi vi ellers fortrenger følelsene våre.

Jeg vil anta at cirka 97 prosent av all berøring mellom menn er fotballrelatert. Omfavnelser, kosing, tafsing, klemming, dytting, slåssing og så videre. Det gjelder de som ser på i sofaen også. Og jeg er ikke annerledes. Jeg har ikke tatt på kompisene mine siden VM i 2014. Nå er det på tide.