Min mor var på besøk før pinse. I ni dager.

Javisst. Les det gjerne på nytt. Ni dager.

Det er 216 timer. 12.960 minutter.

Det er tiden det tar å spise 2500 kamferdrops.

Tiden det tar å se 275 episoder av «Mord og mysterier».

Det er lenge.

«Det er visst en leilighet til salgs i nabolaget. Kanskje jeg skal flytte hit?» humret hun den siste dagen.

Ikke morsomt.

Min mor gjorde en god jobb da jeg var liten. Jeg ble en helt ålreit fyr. Ikke mer, ikke mindre, ville hun nok si selv. Og mitt kriminelle rulleblad er ganske ubetydelig.

Jan Frantzen flyttet blid og glad til Sørlandet på grunn av sola og på grunn av quarten. Siden den gang har det stort sett bare regnet. Og quarten - den er lagt ned.

Det viktigste hun gjorde var da hun ble aleneforsørgende i familien. Da løsnet hun alle tøyler slik at kidsa i huset skulle få litt frihet under ansvar.Vi slapp redselsfulle familiemiddager, og vi slapp å være i seng klokka tidlig, slik at vi kunne spille fotball på løkka hele kvelden — og utvikle oss til å bli ekstremt middelmådige fotballspillere.

Det var ikke så mange regler. Og hun lot kids være kids.

For eksempel. Min bestekompis og jeg arrangerte regelmessige fotballturneringer i stua når hun var på jobb. Og jeg snakker ikke om X-box eller Playstation, jeg snakker om ordentlige hardcore fotballkamper, han mot meg, to stoler som mål, løping, tramping, takling, skyting, jubling, you name it.

Og vi bodde i rekkehus.

Naboene var usedvanlig trivelige mennesker og hadde tydeligvis ikke hjerte til å si fra til mor om at det tilsynelatende var atomkrig i heimen på dagtid.

Da mor kom hjem fra jobb og tre-fire vaser og blomsterkrukker var knust, ga jeg bikkja skylda.

«Vi lekte med Lady, og så havnet ballen hennes på bordet, ja og så gikk vasen i gulvet.»

«Jeg skjønner, det er sånn som kan skje», sa mor. Hver gang.

Kanskje lå det heller ikke i blodet hennes å sette seg ned og ta opp dette med meg.

Jeg aner ikke hvor gammel hun er nå, men jeg vil anta at hun nærmer seg hundre. Og de som ble født rundt første verdenskrig hadde jo det til felles at man helst ikke skulle snakke om ting. «Det ordner seg.»

Følgelig var det ingen samtaler om blomster og bier. Ingen «glad i deg, gutten min», slik foreldre i dag lirer av seg til ungene sine flere ganger i timen.

Jeg er glad jeg slapp. Actions speak louder than words, er min filosofi.

Og så da.

I løpet av de ni dagene, de 216 timene, herregud, de 12.960 minuttene hun var på besøk, var det tre Liverpool-kamper på tv. Og jeg har ganske strenge regler for Liverpool-kamper. Så fremt jeg ikke er til stede på kampen, skal jeg se dem på tv alene. Champions League-finalen i 2005, som er legendarisk selv på månen, så jeg på en 22-tommers liksom-tv på en hybel på Grim - i stedet for på pub med likesinnede gærninger. Dermed slapp jeg å holde tilbake strømmen av gledestårer da Jerzy Dudek reddet den avgjørende straffen fra Shevchenko.

Jeg aner ikke hvor gammel hun er nå, men jeg vil anta at hun nærmer seg hundre.

Og nå er det europacupkamp igje n. Min mor vil naturligvis helst fortsette «Mord og mysterier»-maratonen hun er så godt i gang med, hun prøver å slå sin egen rekord på 27 sammenhengende episoder.

Jeg prøver å jage henne ut, men hun nekter. Hvor skal hun gå, stakkar. Så jeg må la henne se kampen sammen med meg.

Jeg vet at hun til vanlig følger med på hvordan det går med laget mitt. Etter at de har vunnet tikker det alltid inn gratulasjoner på sms.

Det er sånn jeg vet at hun bryr seg.

Denne gangen går det veldig bra. Og idet vi scorer det avgjørende målet som sender oss til nok en europacupfinale, kommer det et hemningsløst jubelhyl fra sofaen bak meg. Og når jeg snur meg, er det noen gledestårer der også.

Jeg kan ikke tenke meg at hun har vært så glad siden mai førtifem. Og så på mine vegne da. Jeg er så rørt at jeg nesten sprekker. Bedre enn ti tusen «glad i deg, gutten min».

Neste gang skal hun få bli i to uker.