Jeg har en spilleliste på Wimp , eller Tidal, eller hva de nå prøver å kalle det, som trolig er den feteste spillelista som eksisterer. Såpass ærlig må jeg være. 152 låter er kvalifiserte, de utgjør 10 timer og 47 minutter.
Siden jeg jobber med musikk i det daglige, blir det ikke til at jeg lytter til denne lista like ofte som før. Men forrige helg satte jeg meg ned for å nyte den igjen. Ikke noe mas, ikke noe stress, telefonen på lydløs, ro, fred, stillhet og verdens feteste spilleliste.
Etter en liten time går det et støt gjennom meg.
Jeg innser at jeg faktisk ikke har lyttet i det hele tatt, jeg har hørt et lite minutt av hver låt og deretter klikket meg videre til neste spor. Jeg har laget en forbanna medley av verdens feteste spilleliste. Uten å tenke over det.Dette er alvorlig.
Jeg er relativt interessert i musikk. Jeg har tretten totalt forskjellige studioversjoner av den obskure Dylan-låta «Tell Ol’ Bill». Jeg har piratutgaver av «Dark Side of the Moon», bare for å få de sære, rare stemmene på plata enda litt nærmere høyttalerne.
Nå er jeg redusert til en medley-dude, en sullik som ikke klarer å holde fokus i mer enn ett minutt av gangen.
Og «Dark Side» er ikke engang blant mine topp tre Pink Floyd-skiver.
Nå er jeg redusert til en medley-dude, en sullik som ikke klarer å holde fokus i mer enn ett minutt av gangen.
Hvem er de ansvarlige, og hvor kan jeg finne dem?
Ikke engang den vesle Doors-stubben «People Are Strange», på usle to minutter og tolv sekunder, fikk overleve en hel gjennomlytting — selv om den faktisk oppsummerer hele mitt livssyn på de 132 sekundene, i hvert fall hvis vi supplerer med Nick Caves vidunderlige undergangshymne «People Ain’t No Good».
Dette er likevel ikke det verste. Det verste er at jeg for noen uker siden satt foran skjermen og sugde til meg den barnlige gleden ved å nyte fotball på skjermen. Storkamp. Liverpool-United.
Vel. Mens ballen er ute av spill et øyeblikk, trolig fordi en United-spiller feiker en skade, så finner jeg meg selv inne på Twitter. Et lite øyeblikks stopp i spillet, og jeg forsvinner midlertidig ut av kampen. Det virker ikke å være mer enn en halvtime siden jeg tok opp alle kamper på VHS, bare for å studere hver eneste detalj. Hvordan jubler spillerne? Hvem er mest glad når han scorer og følgelig mest glad i klubben min? Hvem har dårlig kroppsspråk, altså dårlige holdninger? Og hvordan er håndtrykkene etter kampen? Et slapt håndtrykk tyder åpenbart på dårlig personlighet, manglende vinnervilje, puslete psyke. Den spilleren bør selges, jeg skriver brev til manageren.
Og nå, dette.
Jeg har hørt om dette fenomenet , naturligvis, at folk nå for tida ikke klarer å holde fokus særlig lenger enn tiden det tar for innpust å bli til utpust. Men hvordan angår det meg, har jeg tenkt. Jeg er jo ikke som folk. Jeg liker dem ikke engang. Og det kan jeg si, trygg på å ikke motta hatpost, for samtlige som begynte på denne lille artikkelen har selvfølgelig mistet interessen for lenge siden. De har flyktet over til Dagbla'-saken om det siste kjendis-puppe-sprellet på Instagram.
Greit nok.
Men for meg er dette alvorlig. For denne medley-utgaven av meg selv blir ikke akkurat yngre. Jeg trenger å bygge opp flere nære relasjoner, slik at noen kan støtte meg mellom sofaen og senga når beina ikke bærer meg lenger. Og om ikke så lenge vil jeg trenge et par stødige kistebærere.
Men hvordan skal det gå til? Man må gi, for å kunne få, og hvordan skal jeg klare å gi oppmerksomhet til en venn, eller kjæreste, når jeg ikke engang klarer å fokusere på det som er viktig i livet - fotball og musikk?