I det siste har jeg blitt obs på at norske aviser bugner av samlivsråd. Det så å si flyter av intrikate problemstillinger — psykologer, sexologer og folk som på et eller annet grunnlag kaller seg «terapeut», kaster seg ut i drøftingen av de mest intime spørsmål: «Han har vært utro. Hva kan han gjøre for at hun skal legge det bak seg?» «Fastlegen mener hun blir syk av ekteskapet», eller «Den utro leter egentlig etter seg selv».

Vilde Sagstad Imeland er 26 år og kommer fra Greipstad. Hun bor i Oslo, hvor hun tar master i sosiologi, anmelder bøker og jobber som debattredaktør i NATT&DAG. I diskusjoner blir hun ofte enig med begge sider. Foto: Siv Dolmen

Ettersom media etter hvert har blitt eksperter på tilbud-etterspørsel-tenkning, antar jeg at mengden samlivsstoff skyldes at vi nordmenn elsker å lese om det. Vi elsker å lese om folk som elsker, folk som ikke elsker og om hva de burde gjøre med det.

Er det å ta initiativ til skilsmisse en kvinnegreie?

Når jeg sier «vi», er jeg selvfølgelig ikke noe unntak. Jeg gyver løs på tekster om livslange ekteskap, dype kriser, stormfulle høyder, hjerteskjærende valg og skrekkelige brudd. Jeg er en intimitetstyrann av rang — og har kommet fram til at sulten etter samlivsråd sannsynligvis skyldes det at jeg driver en slags research til mitt eget liv. Den dagen kjæresten min forteller at han er forelsket i en annen, kan jeg gå rett inn i mitt mentale arkiv og finne fram masse stoff til en konstruktiv dialog. «Ok, baby, kan dette sidespranget skyldes at du egentlig leter etter deg selv? Har du prøvd å snakke med fastlegen din om forholdet vårt? Jeg har faktisk en liste med ti tips til hvordan vi kan legge dette bak oss hvis vi bestemmer oss for å prøve videre likevel.»

Samlivsråd kommer ikke bare i form av saftige avisoverskrifter og bilder av par i undertøy som sitter furtende på sengekanten. Også forskningen byr på mye gull for intimitetstyranner som meg. Når jeg har lest hva psykolog Frode Thuen skriver om krangling i Aftenposten kan jeg google meg fram til vitenskapelige publikasjoner om parforhold. For eksempel har jeg lært at jo yngre man er når man gifter seg, desto større er sjansen for å bli skilt. Det å bli arbeidsledig øker også faren for skilsmisse. Religiøse par skiller seg sjeldnere, og det samme gjør par med høy utdannelse.

I en amerikansk studie jeg kom over fra 2003, ville forskere finne ut hva folk selv oppfattet som grunn til at ekteskapet deres røk. Derfor ba de 208 skilte personer om å svare på spørsmålet «hva tror du førte til at du ble skilt?»

Forskerne fikk selvfølgelig mange ulike svar, men endte opp med noen hovedkategorier. Mye viste seg å være som forventet. Gode, gamle «utroskap» var den klart vanligste grunnen til at folk skilte seg. Andre vanlige grunner var at partneren hadde alkoholproblemer, klassikere som «mangel på kommunikasjon» eller at man «vokste fra hverandre».

Det mest oppsiktsvekkende med studien var for meg to ting: For det første var andelen menn som svarte «vet ikke» i undersøkelsen på hele 9 prosent. Nesten en tiendedel av de spurte mennene hadde altså ingen idé om hvorfor de ble skilt. 0 prosent av kvinnene oppga «vet ikke» som svar. For det andre var majoriteten av både kvinner og menn i undersøkelsen enige i at det var kvinnen i forholdet som hadde tatt initiativ til skilsmissen. Kvinnene i studien gav også lengre, mer utfyllende og mer kompliserte grunner for hvorfor de ble skilt.

Nesten en tiendedel av de spurte mennene hadde ingen idé om hvorfor de ble skilt.

Er det å ta initiativ til skilsmisse en kvinnegreie? Åpenbart er grunnlaget tynt for å påstå det. Amerikanske par er annerledes enn norske, og 2003 er allerede lenge siden. 208 personer er mye, men likevel ikke så mye. Uansett; det at menn ikke vet hva som gikk galt, og at kvinner gir kompliserte og lange forklaringer (over et glass rødvin) er ikke helt fjernt fra karikaturer man kjenner til.

I 2015 ble det inngått 22.738 ekteskap i Norge. Helt siden 2004 har antallet skilsmisser vist en svakt nedadgående tendens. Selv om jeg på ingen måte tror det skyldes mengden samlivsstoff i avisene, tror jeg norske par og ektepar er flinkere til å snakke sammen enn parene i den amerikanske studien.

Foreløpig er jeg ute av risikogruppen for skilsmisse. Det skyldes enkelt og greit at jeg ikke er gift. Skulle jeg likevel ende opp med å inngå ekteskap en dag, er min plan denne: aldri komme i en situasjon der jeg må svare «vet ikke» på hvorfor forholdet røk, eller sitte der med en lang forklaring som partneren min ikke har hørt før.