«Menn?»

Professoren stirrer på meg over brilleglassene.

«Ja, eheh. Eller noe med menn,» sier jeg og vrir meg i stolen på kontoret hennes.

Vilde Sagstad Imeland er 26 år og kommer fra Greipstad. Hun bor i Oslo, hvor hun tar master i sosiologi, anmelder bøker og jobber som debattredaktør i NATT&DAG. I diskusjoner blir hun ofte enig med begge sider. Foto: Siv Dolmen

Ettermiddagssola steker på vinduet og varmer opp det lille rommet. Sommeren er innenfor rekkevidde, og i juni skal jeg levere fra meg en skisse til masteroppgaven. På et par A4-sider skal jeg overbevise meg selv og andre om at det jeg mener er et ubesvart spørsmål i samfunnsvitenskapen faktisk er ubesvart, og viktigst, at dette spørsmålet er verd å bruke et helt år på å finne ut av. Det er få situasjoner hvor jeg er mer ubrukelig enn når jeg har for mange og for åpne valgmuligheter. Når man er på egenhånd, er ubesluttsomheten på sitt aller verste. Tankene lammes og ideene uteblir. Det skjer ikke sjelden at jeg bokstavelig talt blir stående i veikryss fordi jeg ikke klarer å bestemme meg for hvilken retning jeg skal gå. Hvilke muligheter går jeg glipp av hvis jeg drar hjem i stedet for å gå videre? Sannheten er som regel «ingen», men der og da er fortvilelsen helt reell. Og nå altså dette metaforiske veikrysset — valg av masteroppgave - med uendelige retninger.

Det er få situasjoner hvor jeg er mer ubrukelig enn når jeg har for mange og for åpne valgmuligheter.

På godt og vondt er det bare fantasien som setter grenser for hva en masteroppgave i sosiologi kan handle om. Man skal undersøke noe sosialt, og det trenger ikke engang handle om mennesker som gjør noe. Mennesker som ikke gjør noe er akkurat like - om ikke mer - interessant.

Mange av mine studiekamerater visste akkurat hva de ville skrive om lenge før de begynte på masterstudiet. Én skal undersøke hvordan homoaktivister i Marokko organiserer seg. En annen vil finne ut av hvordan barn av innvandrere gjør det på ungdomsskolen. En tredje vil undersøke om det har vært endringer i miljøprofilen til Miljøpartiet De Grønne. Det som kan være et stort «snork» for noen er en besettelse for andre, og de som har funnet ut hva de vil skrive om, virker nettopp besatt. De har allerede stålkontroll på den nyeste relevante forskningen, og ser for seg at de vil jobbe med noe innenfor dette.

Jeg er misunnelig. «Noe med menn» er fremdeles det nærmeste jeg har kommet et tema. Det er mildt sagt tynt, og jeg blir nesten litt imponert, der jeg sitter i solsteika, over hvordan den anerkjente forskeren klarer å holde maska i møte med mitt såkalte interesseområde. Det er tross alt jeg som har sendt mail og bedt om å få møte henne.

«Noe med menn» er fremdeles det nærmeste jeg har kommet et tema.

Hvor kommer interessen for å forske på menn fra, vil professoren vite. Det har jeg selvfølgelig ikke noe bra svar på, og motstår fristelsen til å slå an en spøk om min heterofile legning. Det vil garantert falle i dårlig jord.

Litt motvillig, og tydelig skuffet over min manglende presisjon, gir hun meg et par alternativer. «Hva med menn som drar til Thailand og henter ektefelle»? «Eller kriminelle menn som får barn - slutter de oftere med lovbrudd sammenlignet med menn som ikke får barn? Eller hva med menn i kvinneyrker. Du kan for eksempel intervjue dem om holdninger til likestilling?».

Jeg vil skrive masteroppgave om alle de tingene hun nevner. Det kan jeg ikke, jeg må velge, men tenker nå at jeg må komme meg ut fra kontoret hennes før jeg opptar mer av hennes dyrebare tid.

Skal jeg bruke hele neste år på å fordype meg i thailandske ekteskapsskikker, eller skal jeg turnere sykehjem og intervjue mannlige sykepleiere om fedrekvote og turnusarbeid? Jeg finner fram telefonen og ringer den mannlige sykepleieren jeg kjenner best - pappa.

Han er stille mens jeg presenterer problemet og lufter mine bekymringer når det kommer til jobbmuligheter etter fullført utdannelse. «Som utdannet sosiolog får du vel strengt tatt ikke jobb uansett,» sier han.