— Den største tabben min er dessverre pågående. For det bor en stemme i meg som prøver å unngå flest mulig tabber, og denne destruktive stemmen er ganske jålete. Den har en trang til å kontrollere hva andre skal tenke om meg, sier kunstner Erik Pirolt.

-Jeg ser at tabbene jeg har gjort også har vært med på å farge livet. Jeg husker en gang jeg var på fest i Ecuador. Jeg trodde jeg måtte fise, men fisen viste seg å inneholde noe veldig rennende, som ikke lot seg stoppe. Det, i kombinasjon med en mellommenneskelig tvist, knakk meg psykisk.

Hva gjorde du?

— Jeg gikk hjulbeint gjennom folkemengden, og greide å holde gråten inne helt til jeg kom ut.

Hva tenkte du da?

— Jeg var et vrak. Alt jeg kunne tenke var, «dette er bunnen av bunnen.» Men konsekvensen av hendelsen var med på å bryte det forutsigbare. Hendelsen skulle vise seg å være fruktbar, og har ikke gjort meg til et dårligere menneske.

Så du mener at det kan være bra å tabbe seg ut?

— Ja, det er sunt å begå tabber. Det får oss til å innse at vi ikke må ta oss selv så høytidelig. Uhellet gjorde meg ikke til et dårligere menneske. Det er kvalmt å tenke på hvordan min egen feighet stadig verner livet fra å leves. Jeg mener ikke at man bare skal gjøre hva som helst. Man må jo ha hjertet på riktig plass, ellers blir man fort fremmedgjort overfor seg selv. Jeg respekterer mennesker ut fra hjertet, ikke ut fra tabbene de begår.

-Jeg konkluderer med at den største tabben jeg begår, er at jeg lar meg lamme av angsten for å drite meg ut. Det vitner om en manglende respekt for det potensialet livet tilbyr.

Utfordrer Kjetil Nordhus, daglig leder i Sørf, til å fortelle om sin tabbe neste gang .