— Takk for utfordringen!

I løpet av et langt liv har jeg gjort mange tabber. Noen store, noen små. Jeg har vært flink til å fortrenge dem, men jeg vil tilstå en nesten-tabbe. På slutten av 1980-tallet satt jeg i hovedstyret for Nei til atomvåpen. I den anledning ble jeg sendt til et møte i Paris.

Falt pladask

Vi skulle bli kjent med våre egne, og møte motparten. Motparten besto av to representanter for en gren av det militærindustrielle kompleks. De var ungdommelige, glatte på en rufsete, gutteaktig måte og de var iført pin striped suits - nålestripete dress, et plagg som oser autoritet og selvsikkerhet.

Jeg falt pladask! Jeg prøvde å legge an på dem, men det ble aldri anledning. De smilte med sine amerikanske tenner. Min tabbe var å forveksle det estetiske med det moralske.

- Elendig dømmekraft

De representerte en billiondollar våpengren som kunne spre massedød og ødeleggelse; vi representerte leirbål og ammekluter. Og de var sterke, de hadde Pentagon i ryggen, vi hadde den ombygde barnevognen til Ole Kopreitan. Min tabbe var min elendige dømmekraft.

- Hvordan viste den seg, den dårlige dømmekraften?

— At jeg syntes de var veldig kjekke, selv om det de sto for var forferdelig. Hvis de ikke hadde vært kjekke, ville jeg vært moralsk forarget. I stedet smilte jeg til dem.

- Når skjønte du at du hadde tabbet deg ut?

— Rett etter møtet. Da skammet jeg meg over min elendige dømmekraft, sier Annabelle Despard, født i England, bor i Kristiansand. Debuterte som lyriker i 1995, har utgitt fem diktsamlinger, en roman og en biografi.

Hun utfordrer filmskaper Kristian Landmark til å fortelle om sin største tabbe.