Jungelordet er at alt kan skje i fotball. Det stemmer forbausende ofte at det skjer uventede ting, og det at en trener velger en godt betalt jobb i en klubb fremfor en mindre gasje som landslagstrener, er ikke noen overraskelse. Det går det også godt an å forstå. Når jeg likevel er forundret – og skuffet – over at Ståle Solbakken velger FC Köln fremfor Norge, så henger det først og fremst sammen med at klubben er liten i den store sammenheng.

Hvis Ståle Solbakken var så oppsatt på å fortsette som klubbtrener som han tydeligvis er, burde han gitt klar beskjed om det og droppet samtalene med Norges Fotballforbund fra første stund. Så lenge FC København imponerte i mesterligaen, var det ikke overraskende at ryktene svirret om mulige storklubber som var interessert i nordmannen.

Og det kunne vært til å forstå om Ståle Solbakken hadde latt seg friste av jobb i Liverpool eller andre toppklubber som det har vært ymtet om. For muligheten til å trene slike gigantklubber dukker ikke opp mange ganger i livet. For en trener som har ledet FC København til sluttspill i mesterligaen, vil imidlertid anledningen til å trene en middelmådighet i Europa skje hyppig.

For FC Köln er ingen storklubb. En må helt tilbake til 1992 for sist å finne laget blant de ti beste. Siden den gang har klubben vært i 2. Bundesliga i seks sesonger, og på nedre halvdel av den øverste ligaen resten.

Norge-avslaget betyr ikke at Ståle Solbakken ikke blir norsk landslagssjef på et eller annet tidspunkt. Det blir han sannsynligvis, og Norge får med det en dyktig trener. Men i en idrett hvor pengene lokker og tilhørighet, lojalitet og ære mer og mer blir mangelvare, var det skuffende at Solbakken takket nei. Fordi jeg trodde han var mer prinsippfast enn at han inngikk en kontrakt som i ettertid mer ligner en gardering enn en forpliktelse.

Derfor undres jeg også over årsakene til at Solbakken nå sier nei til Norge og ja til FC Köln. Kan det henge sammen med at han har innsett at Egil Olsen har ført dette landslaget så langt det er mulig? At det rett og slett er en umulig oppgave å sørge for bedre resultater enn det Norge har oppnådd den siste tiden under Drillo?

Da Åge Hareide ga seg som landslagssjef, kunne det bare gå en vei med Norge – fremover. Egil Olsen har et mannskap som det er nesten umulig å forstå kan være rangert som det 11. beste i verden – åtte plasser foran Frankrike! Har Ståle Solbakken fått tid til å tenke at det kanskje er lurt å vente med å overta landslaget?

Toppfotballsjef Nils Johan Semb viste klokskap da han hentet Egil Olsen som erstatter i tiden før Ståle Solbakken skulle overta landslaget. Så lenge Egil Olsen styrer Norge til imponerende resultater, er det ingen grunn til å forhaste seg med å finne ny landslagssjef. Den jobben gjør Drillo bedre enn de aller fleste. Om han leder Norge ut året, eller om han får gleden av å ta Norge helt til EM-sluttspillet neste sommer, gjenstår å se.

Egil Olsen er 69 år gammel, samme alder som Luis Aragones var da han førte Spania til EM-gull i 2008, og ett år yngre enn Alex Ferguson.

Så for Semb og hans NFF-kolleger er det bare å lokke Drillo til en periode til, ønske Ståle Solbakken lykke til, og håpe han fortsetter utviklingen i FC Köln – på alle plan.