KOMMENTAR: Da seieren og VM-tittelen var klar i går ettermiddag, ble det veivet og hujet foran fjernsynsapparater landet rundet. Og mesteren selv brøt ut i et ekstatisk, ellevilt smil fra den ene munnviken.

Det er mye som er stilig med idretten sjakk, også dette. Sjakkspillere gleder seg inni seg, har Carlsens inspirator Simen Agdestein forklart.

Så når sjakkfolk møtes for å feire store seire, er det ikke grenser for innagerende festing.

Som i Chennai i går, der mannen som ble mester, kunne ha vrengt av seg trøya, sklidd på knærne mot sine tilhengere og omfavnet hyllesten.

Men det er en vesentlig forskjell på sjakkspillere og for eksempel fotballspillere. Der de sistnevnte bryter ut i gledesorgier – utspekulert og egotilbedende og derfor ikke overbevisende ekte – bryter en verdensmester i sjakk ut i et smil.

Slik det høver for en nerd fra Lommedalen.

Ola Bernhus kommenterer for aftenposten.no.

Sjakkspillere er vant til nerdestemplet. De fleste lar seg ikke plage av det. Å være nerd, betyr vel egentlig at man kan veldig mye av noe som andre ikke kan noe særlig om. Et barn som bruker mange timer hver dag på å trene sjakk, blir kanskje sett på som litt spesiell, men også som en person med spesielle egenskaper. For ingen blir virkelig god i sjakk uten evne til å tenke strategisk, veie alternativer, finne utveier og forutse det uforutsigbare.

Slikt står det respekt av.

Det skjønner folk, også vi som bare kan reglene og har spilt sjakk på spisebordnivå.

Ved 15-tiden i går ettermiddag var jeg innom Esso-stasjonen på Vestmarka i Eidskog. Der sto folk i ring rundt TV-apparatet mens de fulgte den eminente kommentatoren Torstein Baes analyser av Magnus Carlsens sluttspill.

Skulle de ikke være på arbeid? Var det siste etappe i en langrennsstafett? Jo og nei, men nå hadde nasjonen fått en ny helt, attpåtil i en idrett som sett utenfra er mer omfattende enn de norskpregede idrettene langrenn og skiskyting.

Patriotismen – eller sjåvinismen – ligger i bunnen, for ikke mange på Vestmarka ville ha fulgt et VM-oppgjør i sjakk uten en norsk deltaker. Det var derfor vi satt oppe og fulgte Thor Hushovd frem til VM-gull i sykling også. Og Vebjørn Rodals vei mot 800-metergull for litt lenger siden.

Og det er helt som det skal være. Nå kommer vi til å følge Carlsens trekk i årevis, i hvert fall så lenge han sitter på VM-tronen.

Så spørs det hvordan han mestrer den øvelsen. Kvaliteten på sjakkspillere kan ikke måles i centimetere eller tiendeler, men nivået vil øke, der som ellers. Å spille som Carlsen i dag vil ikke være bra nok for Carlsen om noen år.

Vil han beholde seiersviljen, er han innstilt på å trene fro livet for kun å oppnå det han allerede har inne?

For det må han, slik enhver tittelforsvarer må, uansett idrett.

Noen er lure nok til å gi seg på topp. Vår nye mester kommer til å være i verdenseliten i flere tiår, hvis han vil. Men Mesteren er alltid i fare for å velte.

Magnus Carlsen er en listig fyr. Han skjønner nok når tiden kommer. Vi må håpe det blir lenge til, for dette var moro!