Helt sentralt i dette stod Nikolaikirken i Leipzig, der mandagsmessene etterhvert ble så godt besøkt at myndighetene forsøkte å stanse dem. Det resulterte bare i at folk i enda større mengder samlet seg utenfor kirken, og det kulminerte i den store demonstrasjonen med 70.000 deltakere gjennom Leipzigs gater 9. oktober 1989. 1 måned senere falt Berlinmuren!

Når det norske folk over det ganske land de siste månedene har sagt nei til kommunesammenslåing, er det noen av de samme mekanismene som har trådt i kraft.

Folk flest er lei av å bli fortalt «hva som er det beste for dem», at de ikke forstår «hva saken dreier seg om», at de ikke er «framoverlent», at deres kommune ikke er «framtidsrettet», at de ikke har «spisskompetanse» nok, at de er avhengig av «større fagmiljøer», og at de ikke er «bærekraftige nok». Listen over ulike «mantraord» i denne sammenhengen står aldeles ikke noe tilbake for den propaganda som Øst-tyske myndigheter stadig overøste sin befolkning med.

Regionalt har Fædrelandsvennens ensidige dekning av saken sannsynligvis forsterket disse mekanismene, og dermed virket stikk mot sin hensikt.

Nå sitter K5, i likhet med mange andre samarbeidsprosjekter med brukket rygg, Kristiansands politiske ledelse varsler at de vil være seg sjøl nok, og Songdalens ordfører angrer sannsynligvis på at han hørte på datteren i stedet for folket. Det er ikke første gang politiske ledere har angret på nettopp det.

Et eksempel til etterfølgelse i denne prosessen har vært kommunene Vennesla og Iveland.

«Wir sind das volk — Vi er folket!» Dette klare budskapet veltet i 1989 en hel mur og et helt regime.

Den intensjonsavtalen som forelå var tydelig, oversiktlig og saklig. På folkemøtene fikk alle meninger slippe til, og da 77 % av Ivelands befolkning sa nei til sammenslåing med Vennesla, var de politiske lederne i begge kommuner raskt på banen og uttrykte respekt for folkets mening.

En skal merke seg at det var Ivelands varaordfører, Sig Tove Aasen, som i formannskapet 16. juni fremmet følgende forslag i sakens anledning: «På bakgrunn av opinionsmålingen og folkeavstemning vil Iveland kommune ikke gå videre i drøfting om sammenslåing med Vennesla kommune».

Forslaget ble vedtatt mot 2 stemmer både i formannskapet og kommunestyret.

Det skal legges til at Sig Tove Aasen sjøl var en ivrig pådriver for kommunesammenslåing med Vennesla, og sentral i utarbeidelsen av nevnte intensjonsavtale.

Men i likhet med et overveldende politisk flertall lyttet hun til folkets stemme, og er i høyeste grad et eksempel til etterfølgelse hos mange i den politiske og administrative ledelse av kommune-Norge.

Nå er det bare å håpe at fylkesmannen og sentrale stortingspolitikere tar de samme signalene inn over seg.

Hvis ikke skal vi samle oss fra Fjermedalen, Vatnestrøm, Frigstad, Birketveit, Skaiå og Skisland, og samlet marsjere mot Stortinget med følgende budskap: «Wir sind das volk - Vi er folket!»

Dette klare budskapet veltet i 1989 en hel mur og et helt regime.

Det samme budskapet har langt på vei veltet en kommunereform, og kan i verste fall velte en hel regjering ved neste korsvei.

Slik fungerer heldigvis demokratiet og folkestyret, som er verdt å kjempe for hver eneste dag!