Følelser i fri flyt

Først et nei til K5. Så K3. Deretter stemte britene seg ut av EU. Folkeavstemningene er av totalt ulike proporsjoner. Men på ett område fant de hverandre. Følelsene overkjørte fornuften.

For skal man vinne valg må man vinne kampen om virkelighetsoppfattelsen. Følelsesappell er et vanlig retorisk verktøy. Vi ser daglig at politikere prøver å skape frykt eller bygge håp. Da appelleres det til følelser gjennom rasjonell argumentasjon. Under Brexit og kommunedebatten har utfordringen vært en annen: Argumentene har vært forankret i emosjoner. For i møtet med argumenter om en robust, fremtidsrettet storkommune til beste for region og innbyggere, sa nabokommunene nei. Frykten for Kristiansand ble for stor. Det samme ble lokalpatriotismen. Selv om lokal identitet og nærdemokrati skulle vektlegges, vokste det frem en ubegrunnet frykt for Kristiansand. Argumentene om en sterk, samlet kommune — som en motvekt til Oslo - ble oversett. På samme måte snakket Remain-siden om økonomisk usikkerhet og politisk isolasjon. Leave-siden vant likevel frem. Innvandring var nøkkelen. Fremmedfrykt og nasjonalisme spilte fornuften et puss. Avstemningene har vist at frykten gjør som den pleier: Påvirker våre valg.

Få kan slå følelsene

Når kompleksiteten ved en avgjørelse synes å være stor, er det lettest å ta på skylappene. Dikotomien får styre. Det er lett å se for seg en storby som vil ha hele kaken. Det krever mer å tenke på en langsiktig kommunestruktur med fokus på effektivisering av det offentlige tjenestetilbudet og tilretteleggelse for det regionale næringslivet. Da er det lettere å tenke på sitt eget, lille kakestykke. Økt velferd og økonomisk vekst holder ikke. En kommune preget av likeverdighet, raushet og forståelse, holdt heller ikke. Få kan slå følelsene. Men det gjør ikke saken bedre; det er regionen som taper når emosjoner preger det offentlige ordskiftet. På samme måte som britene må ta konsekvensene av sitt EU-nei, må nei-kommunene leve med en usikker fremtid. Kristiansand bystyre etterlyste forrige uke en gjennomgang av alt interkommunalt samarbeid. Det klages over kommunegrensene, men signalene burde ikke komme som en overraskelse. Revurderingen hadde nok kommet uansett utfall. En gjennomgang av alt samarbeid er naturlig når naboene ikke vil stå samlet med deg. Ropene viser at det er kort vei fra stemmelokalet til anger. For emosjonelle valg får også sine konsekvenser. Og der britene vil ha tilgang til det indre markedet, uten å ta konsekvensene, later det til at omegnskommunene ønsker et Kristiansand som drar lasset i de interkommunale samarbeidene. Det blir vanskelig å få i både pose og sekk når du har stukket hull på dem begge.

I Fredagskommentaren skrev Trond Madsen om utfordringene rundt demokratisering av mediene. Sosiale medier er en gave for demokratiet; flere stemmer blir hørt. Samtidig er skyggesidene betydelige. Grov hetsing var nivået deler av Nei-siden la seg på. Selv om det er bra og forståelig at sammenslåingen skapte debatt, viste den også at den forsøples hvis fornuften knebles og følelsene får fritt spillerom. Bare spør ordførerne i Søgne og Songdalen. Der Nei-siden hetset, fryktet Leave-tilhengerne. Kronargumentet var innvandring. Det er legitimt å være skeptisk til fri flyt av arbeidskraft. Problemet oppstår når det blandes med fremmedfrykt og den laveste EU-kunnskapen innad i EU. For nettopp arbeidsinnvandringen har bidratt til den betydelige, økonomiske veksten britene har opplevd de siste tiårene. Det betyr ikke at 52 % av britene er rasister. Men den langsiktige tankegangen man ønsker ved slike store avgjørelser, ble erstattet med frykt og forakt.

Usikker økonomisk fremtid

Dermed kastes Storbritannia ut i en høyst usikker økonomisk fremtid. Europas finanssentrum, City of London, kan flagge ut. Kronglete handelsavtaler må stelles i stand. Pundet er svakt. Skotske og nord-irske EU-tilhengere vil løsrives. European Intelligence Units analyse spår 380.000 færre jobber i 2020. For Leave-politikerne løy. De kan ikke garantere løftene rundt migrasjon og økonomi. Ingen vet nøyaktig hva fremtiden bringer - bortsatt fra at alt har blitt verre på kort tid. Generasjonskløften viste seg også tydelig. 72 % i aldersgruppen 18-24 år stemte for EU. Nå har Leave-siden skadet fremtidsutsiktene deres.

Ser vi bort fra eldre briter, er det en interessant gjeng som jubler nå. Johnson, Trump, Putin, Le Pen og Wilders var alle for Brexit. Foruten rare varianter av blondt hår, har disse vist et felles tankegods bestående av proteksjonisme og nasjonalisme, der de sitter i høyrepopulismens kunnskapsforaktende høyborg. Slik kan det gå når emosjonene får regjere. Emosjoner bør ikke få styre politikk. For emosjoner vil styre og lede. Men de kan de også lure og forlede.

Folkeavstemningen i Storbritannia er ikke bindende. Parlamentet står fritt til å ta valget de mener er best. Mens flere og flere Leave-velgere omsider innser konsekvensene, øker oppropet om en ny avstemning. Det kan virke som politikerne prøver å hale ut tiden til stemningen snur. På samme måte er kommuneavstemningen rådgivende. For det er interessant å se at en legitim revurdering av de interkommunale samarbeidene forårsaker klaging i distriktet. Det er vel like greit at fylkesmannen får siste ordet. Kommunesammenslåinger er jo en administrativ oppgave. Han lar nok følelsene ligge når han tar valget sitt.