Å rekke opp hånda én eller to ganger i året for å danne simpelt flertall, var ikke tilstrekkelig. Samfunnet var blitt langt mer komplisert og uregjerlig, og inneholdt blant annet flere og ulike interessemotsetninger. Det krevde grundige forberedelser, omstendelige og vederheftige saksutredninger og lange forhandlinger for å nå fram til robuste beslutninger. Derfor lot vi sverdene stå i våpenhuset, trakk innendørs, og senket stemmene for å parlamentere.

Den jevne kvinne og mann

Terje Næss

Det er én åpenbar grunn til at jeg er tilhenger av formannskapsloven av 1837, kommuneloven, parlamentarisme og indirekte demokrati i sin alminnelighet, og ikke folkeavstemninger. Begrunnelsen står i avsnittet over.

Les også :

Trer du inn i hvilken som helst folkevalgt forsamling i Norge så vel som i utlandet, på Stortinget så vel som i by— og kommunestyrene, vil du straks oppdage at det er den jevne kvinne og mann som sitter benket rundt bordene i salen, eller står på talerstolen. Du vil se en representativ forsamling i ordets beste forstand, av ulike yrker, kjønn, alder og ideologiske standpunkter. De færreste, om noen, har doktorgrad i politikk. De skiller seg ikke mer ut enn andre med hensyn til interesser, utdannelse og evner for øvrig.

Noen vil hevde at dette er byråkratisk, omstendelig og tungvint. Andre vil hevde at det er nettopp dette som er demokrati.

Hvis du lener deg litt fram i salen og lytter til ordskiftet vil du oppdage at sakene de forhandler om, direkte eller indirekte påvirker hverdagen din, framtiden din og din barnebarns framtid. Og hvis du følger prosessen fra forslag til beslutning vil du oppdage at politikk er et tålmodighetsarbeid, av allianser, kompromisser, høringer, kontroverser, utsettelser, omformuleringer og lange ordskifter. Når beslutning i en større sak endelig er tatt vil det ikke sjelden ta flere år før vedtaket kan bli satt ut i livet. Tid nok til å kunne ombestemme seg, hvis dét skulle vise seg å være nødvendig. Noen vil hevde at dette er byråkratisk, omstendelig og tungvint. Andre vil hevde at det er nettopp dette som er demokrati. Saker må utredes, naboer og andre skal høres, det skal drøftes i komité så vel som i plenum. Meningsmotstanderen skal møtes med respekt og anerkjennelse, fordi ved neste sak er hun meningsfelle! I parlamentet så vel som i politikken forøvrig dyrkes kompromisset og alliansene. Einar Førde sa en gang så treffende: «Det er den langsame revolusjonen som gjeng raskast». Hastverk er lastverk.

På vegne av innbyggerne

I motsetning til de som ikke ønsker å være tillits- eller folkevalgt, har de folkevalgte tatt på seg et ansvar, og vil selvfølgelig bli stilt til ansvar, for så vel populære som upopulære, riktige så vel som famøse beslutninger. De har latt seg velge og er innforstått med at de enkeltvis og som kollegium forvalter et mandat på vegne av innbyggerne. Et synlig ansvar, en hørbar og tydelig offentlig stemme.

Les også :

Norge har gjennomført seks landsomfattende folkeavstemninger. De to første ble gjennomført i 1905 og gjaldt styreform, samt oppløsning av unionen med Sverige. Den tredje og fjerde, gjaldt innføring og senere oppheving av brennevinsforbudet, henholdsvis i 1919 og 1926. Den femte og sjette gjaldt folkeavstemmingene om EU i 1972 og 1994. Felles for de fire første folkeavstemmingene var at de hadde et enkelt voteringstema. For eller mot unionen med Sverige, for eller mot monarki og for eller mot legalisering av brennevin. Ville et vedtak i parlamentet fått tilsvarende resultat som folkeavstemningen viste, i saken om monarki, om løsrivelse fra Sverige og i spørsmålet om brennevinsforbudet? Mye tyder på det. Folkeavstemningen om EU i 1972 og 1994 fikk et knapt nei-resultat. På Stortinget var det imidlertid klart flertall for EU medlemskap.

En EU-motstand som i stor grad nærer seg på fremmedfrykt, inhumanitet og nostalgiske drømmer om britisk overherredømme.

Den samme konstellasjonen finner vi i det britiske underhuset, og i de europeiske parlamentene for øvrig. I Storbritannia er det periferien (Irland, Wales og Scotland) som er klarest tilhengere av det europeiske samarbeidet, mens det tradisjonelle «sentrum» er mot. Ytterste Høyre i England, og på kontinentet har mobilisert kraftig mot samarbeidet i EU. I Skandinavia er det den såkalte venstresida som mobiliserer mot EU-samarbeidet. Det bør mane til ettertanke, når våre hjemlige venstresideaktivister og EU-motstandere ignorerer United Kingdom Independence Party (UKIP) spekulative bruk av retorikk og demagogi i kampen for Nei-stemmer. En EU-motstand som i stor grad nærer seg på fremmedfrykt, inhumanitet og nostalgiske drømmer om britisk overherredømme.

Har folket alltid rett? Like lite som de folkevalgte alltid har rett.

Polemikken overtar for politikken

Folkeavstemmingskampanjene, enten det gjelder monarki, alkohol eller kommunegrenser, skaper uten unntak stor, ja til de tider voldsomt engasjement. Polemikken overtar for politikken. Populisme fortrenger liberalisme, konservatisme og sosialisme. Uventede allianser oppstår, tidligere allianser brister. Partier splittes. Uvennskap oppstår der vennskap før rådde. Knyttnever blir hyttet og stemmer hevet, leserbrevene i avisene dirrer av harme, indignasjon og insinuasjoner. Det er demagogens, kampanjepolitikkens og de kompromissløses tid. Det er nesten uten unntak umulig verken å høre eller forstå hva som skjer på Tingvollen!

Polemikken overtar for politikken.

Og når avgjørelsen endelig er tatt og stemmeseddelen lagt i urnen, — når støvet har virvlet seg ferdig og resultatet av folkeavstemningen er kjent og seierherren kronet og bejublet…