Men det er først og fremst fordi de har mange elever som kan vurderes for fritak. Når noen hevder at det Oslo-skolen er best på, er å frita elever, er det derfor tåkeprat. Det fjerner fokus fra det viktige spørsmålet om vi har noe å lære av de skolene som gjør det bra.

Elevene kan vurderes for fritak om de har enkeltvedtak om spesialundervisning eller særskilt norskopplæring og der det også er klart at resultatet fra prøven som eleven blir fritatt fra, ikke vil ha mye å si for elevens opplæring, etter henholdsvis § 5-1 og § 2-8 i opplæringsloven. Om man er opptatt av fritakspraksis i en kommune, er det sentrale spørsmålet hvor stor andel av de som kan vurderes for fritak, som faktisk blir fritatt. Å besvare dette spørsmålet har vist seg å være komplisert slik at fokus dreies mot bortforklaringer heller enn undring over hva noen skoler eventuelt gjør rett, for å skape gode resultater. Et nytt eksempel på dette ble presentert av lektor Østensen i Fædrelandsvennen.

Tallene har over tid blitt misbrukt

Ved å sammenholde antallet elever i de to potensielle fritaksgruppene, altså de som enten har enkeltvedtak om spesialundervisning eller særskilt norskopplæring, med antall elever totalt sett, får man et bilde av elevgrunnlaget. Det er åpenbart forskjellig fra fylke til fylke. I henhold til SSB var det i 2014 i Oslo om lag 29 prosent av elevene som enten har særskilt norskopplæring eller har spesialundervisning. I landet for øvrig var andelen kun 13 prosent. I henhold til Utdanningsdirektoratet var andelen av elevmassen som fikk fritak fra den nasjonale prøven i lesing (her er fritaket høyest) for 5. trinn i Oslo noe høyere enn for landet totalt sett (7,8 prosent mot 5 prosent). Disse tallene har over tid blitt misbrukt for å skape et inntrykk av en bevisst og strategisk fritakspraksis i Osloskolen, hvor økt fritak skal bedre resultatene. Om man beregner antall fritatte ut fra elevmassen totalt sett, er det primært forskjellen i elevmassen og dennes behov for ekstra oppfølging som kommer til uttrykk, ikke fritakspraksisen til kommunen.

Så hvor stor er andelen av de nevnte 7,8 prosent med fritak i Oslo og 5 prosent i landet som helhet, av de som faktisk kan vurderes for fritak? Det er dette spørsmålet som må besvares for å kunne sammenligne fritakspraksis og ikke bare elevgrunnlag! Et enkelt estimat viser at om lag 27 prosent av elevene som kan vurderes for fritak, er fritatt i Oslo, mens 38 prosent er fritatt i landet for øvrig. Og da har man ikke nevnt forholdet knyttet til manglende deltagelse fra øvrige elever som er fem ganger så høy i landet for øvrig som i Oslo! Her kan altså elever holdes borte fra prøvene uten et formelt fritak. Dette forholdet nevner imidlertid Østensen ikke.

Fritt spillerom for tåkefyrstene

Det er åpenbart at Utdanningsdirektoratet burde presentert fritaksstatistikken med utgangspunkt i andelen av dem som kan vurderes for fritak. Inntil det gjøres, vil tåkefyrstene ha fritt spillerom. Årsaken til at det er blitt slik, er at skoleutvikling er så politisert, også blant lærerstanden, at man ikke vil anerkjenne gode resultater i en kommune hvor man mener og tror utviklingen av skolen er feil. Når den samme kommunen kan presentere gode resultater, må de nødvendigvis bortforklares for at argumentasjonsrekkene og motstanden kan opprettholdes.

Det er opprørende å være vitne til at undringen og nysgjerrigheten knyttet til hva som kanskje virker innenfor skoleutvikling, blant mange har måtte vike plassen for bortforklaringer og kjepphester. Det er helt sikkert at Oslo-skolen ikke gjør alt rett, men kanskje gjør de noe som andre kan lære av?