Haakon Jarle Solhaug

I en lesebok fra år 2469 e.kr. finnes det en historie fra vår nåtid.For mange år siden levde det en skolemester som var så veldig glad i å telle og måle skolene sine. Han brydde seg mindre om elever og lærere. Han hadde en hatt for hver skole i landet. I hattene la han måltallene. En dag kom det to hattemakere på besøk. De kunne veve de fineste hatter. De hevdet også å ha Kilden til alle skoletall. Tallene var behandlet og ferdig rangert. Tallene og mønstrene var valide og usedvanlig vakre, akkurat som hattene. Når tallene ble lagt i disse hattene, fikk hattene den egenskap at de ble usynlige for dem som ikke dugde i sitt embete, eller som var utillatelig dumme. Dum og udugelig ville ingen være. Mange av dem som ikke kunne se hattene ble målløse. De blinde og målløse ble tvunget til å lese høyt fra en bok med tittelen Synlig læring. Spesielt ble de bedt om å se etter tall som ville føre skolen til topps.

Komplisert og full av feilkilder

Elevene i år 2469 kjenner godt resten av denne historien.

Historien blir brukt for å minne hverandre på at skolemåling og skoleforskning er sammensatt, komplisert og full av feilkilder. Politikere og økonomers selektive bruk av slike tall oppveier ikke tallenes usikkerhet, snarere tvert imot. Tallhøyden er stor!

Elevene forteller at de har hørt at i gamle dager, i telle— og måletiden, hadde man mange skoleprøver. Nasjonale prøver, kartleggingsprøver, trivselsundersøkelser m.m.. Elevene understreker at de har lært at objektivitet er vanskelig, men særdeles viktig.I telle- og måletiden var det opp til skolene å bestemme hvem som skulle delta på prøver som ble brukt til å rangere skoler. Lesesvake elever fikk plutselig god og informativ prøvelesehjelp. Den enkelte lærer gjennomførte prøvene på sine egne elever. Etter hvert ble det vanlig at rektorene arrangerte prøvene alene. Heder og ære og lønnsøkning ble knyttet opp mot resultatene. Etterpå ble prøvene lagt i en skuff. Det som ble telt fikk økt fokus. Musikk, K&H, (K)RLE og den generelle delen av læreplanen tapte høyde og anseelse.

Har jukset litt....

Elevene ler litt og forteller at de har et utrykk som stammer fra denne tiden: Å telle, teller, telte, har jukset litt (smilefjes).

Når mange jukset litt, ble skoleresultatene i landet bedre. Skolemesteren smilte og vinket enda mer med hattene. Skolene ønsket ikke å komme i dårlig lys. Mange ble med på dansen rundt hattene. Hattedansen bredde om seg og førte til at mange mistet sin objektivitet. Paradoksalt var forskningsbaserte tiltak det saliggjørende i skolen på denne tiden. Det ble utarbeidet lister av lister over hva som virket best. Den endelige lista tok ikke hensyn til fag, alder, kjønn, kultur m.m.

Når mange jukset litt, ble skoleresultatene i landet bedre.

KS, rådmenn og en del politikere tok tellebriller på og leste at antall lærere per elev hadde lite å si. Relasjoner mellom elev og lærer kom høyt på listen. At relasjoner bygges best ved nær kontakt over tid forble en hemmelighet for de med tellebrillene på.

Lojalitetsregler

Skrevne og uskrevne lojalitetsregler dukket opp som paddehatter, ofte under fanen omdømmebygging. Elevene fra år 2469 forteller at de har lært at svake systemer, dårlige metoder og feilsatsinger ikke blir bedre med sterk lojalitet. De blir bare i bruk mye lenger enn nødvendig. Skoleutvikling er ikke tjent med sterke lojalitetsregler ovenfor arbeidsgiver. Å stå fjellstøtt og boltet fast hemmer utvikling. I lengden vil gode og fornuftige tiltak vinne frem så lenge lojaliteten i hovedsak ligger hos elevene.

Undertegnede er ikke mot testing og skoleforskning. Han er bare skeptisk til at feilkilder, feiltolkninger, lojalitet, selektiv bruk og misbruk fører til skoleutvikling bygd på sviktende grunnfjell. Elevene fra 2469 forteller at i deres testing og forskning er en klar på at alle variablenes påvirkning på hverandre gjør at konklusjoner ikke kan hogges i stein. Konklusjonene blir derfor ikke mer enn rådgivende. Vi blir tydelig minnet på at det finnes få snarveier til Skoletoppen. Elevene kan ledes, men høydemeterne må de bestige selv. Det krever egeninnsats og konsentrasjon. Sherpaer kan bære pakning, være gode eksempler, holde i en hånd, motivere og forklare. Noen sherpaer kan løpe med de raskeste og andre styre hovedfeltet. Resten legger til rette og gir trygghet, slik at flest mulig kommer høyest mulig opp. Med nok sherpaer vil også frafallet i skoleveggene minske.

Hatteløs skolemester

Historien om skolemesteren ender med at et barn lurer seg opp på scenen og begynner å leke med en av skolemesterens hatter. Ut ramler en kanin, en bukk, en havresekk, gaffateip, epler og pærer og tallene 1,2,3. Tilslutt faller et bildekort ut av hatten.

Elevene kan ledes, men høydemeterne må de bestige selv.

Folket likte ikke det de så. De ropte at barnet måtte komme ned. Barnet stirret på kortet og ble stående. — Jeg blir til jeg har gitt fra meg dette kortet. Folket applauderte. Skolemesteren fortsatte å smile og vinke. Folket svarte med massiv buing målt til 8,85 på Richters skala. Avslutningsvis ser alle en hatteløs skolemester ta med seg kortet og klatre ned fra scenen. Slik sørget barnet for at skoleelevene ikke ble sittende med Svarteper.