Det jobbes godt i flere miljøer. I Bergen alene finnes det et knippe utøvere med internasjonalt potensial. Som sleggekasteren Beatrice Nedberge Llano (Laksevåg), som stavhopperen Eirik Greibrokk Dolve (Fri) og som diskoskasteren Sven Martin Skagestad (Norna-Salhus).

Det er sant nok et langt steg opp fra der de befinner seg nå, til verdensklasse, og det er selvsagt ingen automatikk i at de klarer å ta det steget som kreves for å komme dit. Men mulighetene er der, og i en grein der kampen mot doping er i ferd med å gi åpenbare resultater, er iallfall utgangspunktet og forutsetningene førsteklasses også for noen av våre lokale håpefulle.

Det endrer ikke på det faktum at verdensmesterskapet i Beijing har vært en stor skuffelse, men det er for balansens skyld et poeng å ha med seg i en samlet vurdering av tingenes tilstand.

Bergens Tidendes Knut Langeland.

For det er fristende å bli overfladisk lettvint med bakgrunn i de norske utøvernes innsats i den kinesiske hovedstaden den siste drøye uken. Etter tur har de underprestert, skuffet, sviktet og kollapset. Karoline Bjerkeli Grøvdal, Erik Tysse, Sindre Buraas og Ida Marcussen. For ikke å snakke om Henrik Ingebrigtsen. Rogalendingen snakket om medalje, og antydet til og med gull, men gjorde seg selv til latter ved å bli nummer ni i sitt innledende 1500-meterheat. Forventningene var i utgangspunktet ikke særskilt høye , og kan hende var det for å kompensere for den kollektive smålåtenheten at troppens mest profilerte la sin egen list såpass høyt. Fallet ble smertefullt, og ydmykelsen var sviende, men Henrik Ingebrigtsen er en av dem som fort rister det av seg. Han er sommerens svar på Petter Northug, og jeg tror ikke det er grunn til å frykte at Sandnes-gutten, i en alder av 24 år, allerede har gjort sitt i internasjonal friidrett. Han har vist at han kan, og erfaringen fra Beijing har forhåpentlig bare gjort ham enda mer sulten på suksess.

Ingebrigtsen var av seg selv og «alle» andre tiltenkt en plass i finalen på VMs avslutningsdag. Han var ikke i nærheten.

Langt nærmere var Isabelle Pedersen . Fem hundredeler skilte 23-åringen fra Laksevåg fra en sensasjonell VM-finale. Etter en lang og kronglete periode uten den forventede fremgangen, har Pedersen fått fart på karrieren bare i løpet av de siste månedene. U20-verdensmesteren fra 2010 har nylig byttet trener og flytter snart til USA for å satse videre derfra. Det kan se ut som om det har vært forløsende for en utøver som aldri har vært redd for å ta dristige valg gjennom sin karriere.

Talentet har det aldri vært særlig diskusjon om, men mange har tvilt på hennes evne til å forvalte det. Nå ser det ut til at den frittalende bergenseren kan være i ferd med å oppfylle sitt potensial. I Beijing var hennes innsats ikke tilstrekkelig til å berge helhetsinntrykket, men den var en nødvendig vitamininnsprøytning for en hardt prøvet tropp og en presset sportssjef.

Friidrett er ekstremt målbart , og det er sjelden spesielt vellykket å forsøke å bortforklare dårlige resultater. Ronny Nilsen har selvsagt behov for å forsvare både sine utøvere og seg selv, men det er et dårlig trekk å kritisere kritikerne for manglende kompetanse.

Men han gjør rett i å påpeke at situasjonen ikke er håpløs for norsk friidrett, og at det også historisk har gått i bølger. Og så kan det være greit å minne om at Norge aldri blir noen dominerende nasjon internasjonalt.

Vi kan håpe på noen høydepunkter i mesterskap og noen enere innimellom all middelmådigheten. Der er vi ikke akkurat nå, men samlet sett er norsk friidrett faktisk brukbart rigget for å klare det i en ikke altfor fjern fremtid. Utfordringen er, som mange har påpekt i løpet av VM-dagene, å finne en landslagsmodell som virker samlende, og som på en bedre måte enn i dag utnytter de ulike miljøenes kompetanse.