BEIJING (Aftenposten.no): Det svakeste mesterskapet inntil VM i Beijing var Paris i 2003. Da var en åttendeplass det beste. Nå er Isabelle Pedersens niendeplass det vi sitter igjen med.

Det kommer ikke som noen overraskelse. Når Andreas Thorkildsen er skadet og Jaysuma Saidy Ndure halvskadet, er Henrik Ingebrigtsen den eneste nordmannen som får være med i Diamond League-stevner (unntatt Bislett). NM-resultatene i Haugesund var jevnt over svake, så hva kan vi forvente i et VM?

Samtidig må Ola forstå at det er forskjell på ski og friidrett.

Like gode som Sverige

Hvis noen sitter med inntrykket av at nesten alle land har fått med seg en medalje hjem fra VM i friidrett unntatt Norge, så skyldes nok det at grillosen fra sommerkotelettene har lagt seg på brilleglassene. Av 207 deltagerland fikk bare 15 høre nasjonalsangene.

Aftenpostens journalist Arne Hole. Foto: Magnus Knutsen Bjørke/Aftenposten

Vi liker å sammenligne oss med Sverige. Svenskene har gjennom VM-historien tatt åtte gull, vi har seks. Seks ganger har nabofolket dratt hjem uten medalje, vi bare tre. Altså er vi rent statistisk omtrent like gode som et land som har nesten dobbelt så mange innbyggere. Og siden vi er inne på statistikk: 41 av 50 europeiske land kom hjem fra Beijing uten gull. Vertslandet Kina – med 1,3 milliarder innbyggere – fikk ett gull.For å lykkes i et VM trenger vi noen som er en del råere enn normalen. Vi har bare hatt fem av dem etter 32 år med VM-historie: Grete Waitz, Ingrid Kristiansen, Trine Hattestad (to gull), Hanne Haugland og Andreas Thorkildsen. Selv OL-mester Vebjørn Rodal fikk ikke mer enn bronse i VM.

Fotballen har grepet

Friidretten har mistet litt grepet på folk det siste tiåret. Det er noe galt når Vålerenga har like mange tilskuere i snitt på hjemmekampene som ett friidrettsstevne greier å trekke i Oslo – unntatt de gangene Usain Bolt kommer. Uten Bolt ville også internasjonal friidrett vært enda mindre påaktet.

Derfor var det ikke så overraskende at det første den nye IAAF-presidenten, Sebastian Coe, grep fatt i på den avsluttende pressekonferansen var rekrutteringen. IAAF skal kjøre hardt på for å få friidretten sterkere inn i skolen.

Det samme har Norges Friidrettsforbund grepet fatt i. Det er i skolen interessegrunnlaget må legges. Og det må ikke bli noen sovepute at Tine-stafetten trekker 100.000 unger fra 6.–9. klasse hvert år. Hvilken unge sier nei til å få fri fra skolen en dag? NFIF og klubbene må være på dem med fotlenke!

Men lyspunktene finnes allerede. I går gikk Norge seirende ut av juniornordisk i Espoo i både jente— og gutteklassen. Det har ikke skjedd siden starten i 1950. Kan vi snart få se en guttunge med Warholm på supporterdrakten fremfor Messi?

Uheldig uvisshet

Norsk friidrett går mot OL-sesongen uten å vite hvem som skal være sportssjef. Det er uheldig. Ronny Nilsen hadde annonsert sin avgang etter VM, men NFIF har ikke greid å finne hans etterfølger. Derfor har Nilsen gjort avtale om å fortsette til nyttår.

Dette betyr at en ny sportssjef som eventuelt ansettes ved nyttår får liten tid til å påvirke opplegget for OL-året. Han må bare overta rattet etter Nilsen. Kjøreruten er allerede lagt opp.

Som sagt, uheldig – men ingen katastrofe. Det er ute i klubbene jobben må gjøres. Hver enkelt utøver må ha «driven» som skal til for å bli god. Dette er ikke et lag Bob Bradley kan trylle frem.

Forbundets hovedjobb blir å skaffe en ny hovedsponsor etter at DNB trekker seg ut. Skaffe penger slik at de beste utøverne kan få det beste opplegget. Så blir det nok medalje igjen. En eller annen gang.

Sånn er det i den store verden.

Den uten snø.