I mer enn fire måneder har det vært klart at Ronny Nilsen etter planen skal gi seg i jobben som sportssjef for det norske landslaget. De samme drøye fire månedene har ikke vært spesielt oppmuntrende for norsk friidrett, og det handler ikke bare om manglende resultater.

For skandalene og episodene har formelig stått i kø for en sportssjef som sannelig hadde sitt å stri med fra før. I juli ble det rettet grove beskyldninger mot både presidenten og visepresidenten i friidrettsforbundet etter en fylleskandale i forbindelse med lag-EM. Omtrent samtidig kom nyheten om at Jaysuma Saidy Ndure var blitt tiltalt for vold mot sin tidligere samboer. Like før VM ble det også kjent at syvkjemperen Ida Marcussen ble uttatt til mesterskapet på bakgrunn av resultater som aldri ble offisielt bekreftet.

Knut Langeland kommenterer.

Alt dette kommer på en tid da norsk friidrett jevnt over sliter med sviktende resultater, og ingen er selvsagt mer naturlig å skyte på i en slik situasjon enn nettopp sportssjefen. I flere år har han vært gjenstand for kritikk på grunn av alt fra manglende resultater, til dårlig oppfølging og enveiskommunikasjon. Flere har tatt til orde for at han må trekke seg, deriblant den tidligere friidrettstreneren Johan Kaggestad. Det var også Ronny Nilsens opprinnelige intensjon. I stedet ser det ut til at han må ta et år ekstra. Fordi ingen kvalifiserte kandidater har meldt seg til å overta.

Den tidligere spydkasteren fra Falkanger i Åsane valgte en utsatt posisjon da han i 2008 ble sportssjef i forbundet han selv hadde representert som utøver. Ingen vet bedre enn dem som har erfart det på kroppen, hvor krevende det er å bli god i friidrett. Og selv om Norge har hatt noen gode årganger, er det langt fra noen selvfølge at en liten nasjon skal ha utøvere i verdenstoppen til enhver tid. Nettopp nå kommer bølgene oftere enn høydepunktene, og sportssjefen blir en naturlig hoggestabbe.

Han er ikke skyld i all elendigheten. En sentral sportssjef kan ikke bære ansvaret for alt som skjer og ikke skjer rundt om i klubbene. Man kan ikke vedta at talentene skal bli internasjonale kapasiteter. Norsk friidrett på toppnivå er dessuten en saus av ulike grupperinger uten innbyrdes kontakt, tillit eller omgang. Landslaget er ikke et lag i tradisjonell forstand, men en sammenrasket gjeng med base i miljøer som forbundsledelsen til dels ikke vil ha noe som helst med å gjøre.

Det gjelder Ida Marcussens trener Lukas Udelhoven, og det gjelder Frank Evertsen, som er trener for både Sindre Buraas og Karoline Bjerkeli Grøvdal. Oppsummeringen som Dagbladets kommentator Esten O. Sæther forsøkte seg på i gårsdagens utgave av avisen, er egentlig sørgelig lesning for alle som er glad i norsk friidrett.

Anarki er en nærliggende karakteristikk av situasjonen, og når Jaysuma Saidy Ndure like før VM blir en del av den akkrediterte norske troppen bare fordi Ezinne Okparaebo mener han må være der, tolkes det ikke til sportssjefens fordel. Snarere er det et tegn på at han ikke har den autoriteten han behøver internt. Så er det også sterke krefter han har å gjøre med, og det er opplagt ikke lett å være sportssjef når miljøene han er avhengig av, i stor grad er selvgående og består av sterke personligheter. Som det familien Ingebrigtsen representerer i Sandnes.

1. september har han sittet i jobben i syv år. Ronny Nilsen har hatt rikelig med tid, men han har ikke har vært i stand til å skape det fellesskapet som alle utøverne på norsk elitenivå kunne høste av og dra nytte av. Den grenseoverskridende, rause kulturen som i så mange andre sammenhenger blir beskrevet som nøkkelen til norske idrettsfremganger etter 1990, er totalt fraværende i norsk friidrett.