Per Joar Hansen var assistenttreneren som overtok sjefsjobben da Ola By Rise, trass i at han hadde sikret Rosenborgs 13. strake seriemesterskap, ikke fikk forlenget tillit etter 2004-sesongen.

Som en del av pakkeløsningen, skulle hovedtrener Perry ha Nils Arne Eggen med som en slags mentor og konsulent.

Det skar seg ganske tidlig, slik det beskrives i dette kapitelet fra boken "Historien om Rosenborg Ballklub" (fra 2007) av Geir Svardal.

"Inn i svarteste granskauen", rakk Per Joar Hansen å utbryte, lavt og nærmest til seg selv, mens han måpende registrerte at Nils Arne Eggen hadde kommet ned fra tribunen og inntatt plassen på indre bane, bredbent og fektende med armene i velkjent positur, mens han kauket ut beskjeder til spillerne. Han hadde ikke så mye som kastet et blikk i retning Per Joar Hansen og den unge assistenten Rune Skarsfjord før han satte i gang. Nils Arne hadde rett og slett fått nok av å være bare tilskuer.

Det var mandag 10. januar 2005, og det gjensto tjue minutter av kampen mot Sparta Praha i den årlige Maspalomas-turneringen. Hadde Perry bare reist seg og gått, i første omgang tilbake til hotellet, og deretter kanskje i ordets fulle forstand, ville knapt noen ha fått med seg forsvinningsnummeret. For alle fotografene var opptatt med å fokusere på mannen på indre bane. Han spratt opp og ned og fram og tilbake og gjorde i det hele tatt ikke jobben enkel for trenerne. Senere på kvelden skulle folk hjemme i Norge få se redigerte scener på sportsnyhetene på TV2 og NRK. De viste en sprek gammeltrener i fri utfoldelse, oppglødd og entusiastisk. Bildene i avisene dagen etter kunne vanskelig fange et sånt fyrverkeri på samme måte, men på stillbildene framsto Nils Arne Eggen til gjengjeld enda tydeligere som den autoriteten han hadde vært i Rosenborg — alltid.

Og der lå hunden begravet, på sett og vis.

--

Så langt hadde Per Joar Hansen gjort seg mest bemerket i Sverige. Som trener hadde han vekket stor nysgjerrighet da han løftet ganske ordinære GIF Sundsvall høyt opp på tabellen i Allsvenskan. Djurgården, med betydelig større ressurser enn GIF, hadde vist ekte interesse. Men Rosenborg, der han var blitt seriemester i 1988, hadde fristet mer, og slik hadde han altså havnet på Lerkendal, som Ola By Rises assistent.

Nå var assistenten blitt sjef, men i januar 2005 hadde Per Joar Hansen fortsatt behov for hjelp til å bygge opp sin posisjon; både i opinionen, blant supporterne og i klubben. Det han aller minst behøvde bare noen dager inn i det nye året, var utspill som undergravde jobben hans som leder. Akkurat dette kunne Perry en hel del om, lederutdannet som han var, og med erfaring som organisasjonsutvikler i rådgivningsfirmaet Total Consult.

Nils Arne skulle være mentoren som skulle hjelpe, korrigere, lytte, råde, men ikke styre, langt mindre overta funksjonene til hovedtreneren. Perry hadde ingen illusjoner om at det skulle gå knirkefritt, til det kjente han Nils Arne for godt. - Han har ikke ett gen i kroppen som gjør det mulig for ham å spille andrefiolin, skulle han senere konkludere.

Etter at Sparta Praha var blitt slått 3-2 denne mandagskvelden, bestemte Per Joar Hansen seg for å røske ondet opp med roten. Han og Nils Arne delte en halv flaske konjakk etter at spillerne hadde gått til sengs. De snakket lavmælt sammen på balkongen, og Nils Arne var oppriktig lei seg for at han ikke hadde greid å beherske seg i rollen som mentor noen timer tidligere. De sa god natt til hverandre som gode venner. Mens Perry krøp til køys, tenkte han på den gjeld han sto i som trener til Nils Arne Eggen. Det meste av ferdighetene han baserte seg på som trener, hadde han lært av Nils Arne. For det hørte også med til historien, at Perry var oppriktig glad i Nils Arne.

Da Perry utpå høsten reflekterte over de ukene og månedene han hadde fått virke som sjeftrener i Rosenborg, gikk tankene tilbake til denne mandagen på Gran Canaria. Da mentoren plutselig sto på indre bane, da fotografene rettet kameralinsene mot ett og samme punkt, da spillerne ute på banen hørte gammeltrenerens stemme skrike ut nye direktiver. Der og da hadde han mistet så mye autoritet i løpet av noen få sekunder, at det egentlig kunne ha vært det samme. Det var i hvert fall sånn Perry hadde opplevd det.

Resultatene svinger veldig utover våren og tidligsommeren, og Per Joar Hansen er klar for å kaste inn håndkleet om det blir tap i Tromsø i juli. Det blir i stedet seier - og han tar grep før høstsesongen og forlanger at styret sier opp mentor-avtalen med Nils Arne. "Det funker ikke", gir han beskjed om, og flere av spillerne er enige, det har fungert best når Nils Arne ikke har blandet seg inn. Slik beskrives Perrys siste dager i boken:

I seriepausen tok Perry med seg laget til Sverige, til nabotraktene der han hadde hatt suksess med GIF Sundsvall i Allsvenskan. Under treningsoppholdet, som tidvis lignet et seminar, forlangte Perry at alle ble kort ble lagt på bordet, og med faglig hjelp fra en tidligere kollega, Elling Finnanger, forsøkte han etter beste evne å få grep om situasjonen. Som leder av ressursgruppa i Olympiatoppen i Trondheim, men først og fremst som fagmann på mental trening, hadde Finnanger sett innsiden av mange toppidretttshoder. Hvor ærlig og åpen evalueringen ble, kunne diskuteres, mente Per Joar Hansen da han senere bladde gjennom notatene sine.

På Aspmyra innledet Rosenborg høstsesongen med en svært heldig 2-1-seier over Bodø/Glimt. Perry følte ikke at spillernes innsats svarte til det de hadde sagt og lovet hverandre i Sverige, og han fryktet det verste. I kampen etterpå, onsdag 3. august, fikk de grisebank av Fredrikstad. Kampen endte 1-5, i en forestilling der laget var så fullstendig i oppløsning at det var til å grine av.

I de tre dagene fram mot den neste seriekampen, mot Lillestrøm, imponerte Perry omgivelsene med å stå fjellstøtt i kryssilden av spørsmål om hva som nå ville skje. Ragnhild Meirik, innvalgt i styret på det siste årsmøtet, var en av dem som lot seg imponere av treneren. Han utøver fremragende ledelse, mente hun, og det var knapt noen andre i Brakka som var bedre kvalifisert til å mene noe om ledelse enn nettopp kona til den gamle landslagsbacken, Erling Meirik. Ragnhild Meirik var direktør for ledelsesutvikling i Helse Midt-Norge.

Rosenborg ledet 1-0 ved pause mot Lillestrøm, etter en ålreit førsteomgang. Parolen før andre omgang var å gå ut og få det andre målet - og dermed drepe kampen.

Lillestrøm vant 2-1.

Da Perry kom inn i garderoben og så spillerne som satt der, forsto han at den beslutningen han nå skulle ta, var riktig. "Det var noe med blikket til gutta, øynene var store og vasne. Jeg måtte ta av dem den ryggsekken de spilte med, og det måtte skje ved at jeg trakk meg".

Bak lukkede garderobedører, med Rune Bratseth, Nils Skutle og formann Ove Snuruås til stede, takket Per Joar Hansen spillerne for samarbeidet og ønsket dem lykke til. Etter å ha stått like rakrygget foran pressekorpset som alltid, tok Perry kvelden.

Ti måneder etter at Ola By Rise hadde gått over parkeringsplassen på vei hjem fra sin siste arbeidsdag på Lerkendal, ruslet Per Joar Hansen for å finne bilen sin. Med hodet hevet, han også, selv om klubbens vanvittige seiersrekke ble brutt nettopp det året Perry satt som ansvarlig trener. Kalenderen viste at man ikke var kommet lenger enn til søndag 7. august, men seriegullet kom ikke til å havne i Trondheim i 2005, så mye var i hvert fall sikkert.

(Fra "Historien om Rosenborg Ballklub 1917-2007", av Geir Svardal, utgitt på Tapir Akademisk Forlag, 2007).