Den brutale sannheten for idrettspresident Børre Rognlien, generalsekretær Inge Andersen, IOC-delegat Gerhard Heiberg er at de ikke holdt mål da folk og politikere skulle overbevises om at Oslo burde søke vinter-OL 2022. Til deres forsvar kan man si at de hadde en vanskelig oppgave. De skulle på den ene side prøve å forsvare et IOC som i sitt regelverk og alt sitt vesen representerer det nordmenn flest forakter.

Kommentator Ola Bernhus

På den annen side skulle de møte en opinion som kunne spille på alle følelser. Et nei-menneske er vrient å håndtere i seg selv, fordi det aldri trenger å stå til ansvar.Når nei-folkene kommer imot deg som en lavine, kreves det både personlig kraft og gode argumenter for å slå tilbake.

Idrettslederne manglet dette.

De som tapte mest

Gerhard Heiberg forsto tidlig at hans person i seg selv var ødeleggende etter hendelsene i Sotsji – og trakk seg unna kampsonen.

Inge Andersen sto på, men har ikke en form som kan gi argumentene kraft, heller ikke de gode argumentene.

Børre Rognlien, presidenten selv, ble også en rød klut for folket. Han vil føle det dypt urettferdig, for han mente så vel, men ble mistolket så grovt.

Feid av banen

Men slik er politikken. Mang en politiker er blitt feid av banen fordi omstendighetene og motstanderne gjorde situasjonen umulig. Til slutt fins det ikke autoritet igjen. Og det er det Rognlien må vurdere før han bestemmer seg for om han vil stille til gjenvalg i Idrettsforbundet.

Da han i går kveld gjentok at OL-neiet ikke hadde noe med hans posisjon som idrettspresident å gjøre, så var det mer ønsketenking enn realiteter. Han skulle lede OL-kampanjen, han feilet, han rotet seg inn i et villnis av taklinger fra motparten og han sitter skadet igjen på sin egen banehalvdel. Uten kraft til å gå i nye angrep.

Byrådsleder i Oslo og leder i søkerkomiteen, Stian Berger Røsland (t.v.) og president i Norges idrettsforbund, Børre Rognlien. Foto: NTB scanpix

For å ta et annet bilde fra lagidrettene, du spiller ikke bedre enn motstanderne tillater. Og motstanderne tillot ingenting, for de hadde alle de enkle argumentene.

Men det virket slik

Rognlien har på det mest bestemte avvist at han så ned på motstanderne og mente at de ikke klarte å sette seg inn i saken. Men det hjalp ikke, så lenge det virket som om han tenkte slik.

Det er urettferdig å mene at Rognlien — og andre norske toppidrettsledere også - har tatt sine verv for å leve på champagne og kanapéer. De sitter der de er på grunn av vilje til å ta ansvar og den jobben de har gjort for idretten. Men det er lett å tro at det er det pompøse som lokker, siden de er med på det.

Rognlien vil kunne mene at pressen er ute etter ham, selv om han sier det ikke er medias skyld at det ble et nei. Men det virker som om han skylder på media likevel, for han har ikke klart å heve seg over det.

Og det er alt dette det dreier seg om når opinionen skal vinnes. Ikke saklighet til minste komma, men folkelighet og evnen til å nå ut med argumenter som setter seg hos folk.

De som sto igjen

Den som ikke har det, taper. Og den som taper de store sakene, har heller ikke mye autoritet igjen til de små.

Til slutt ble det bare OL-organisasjonen selv som hadde krefter igjen til å føre saken. Direktør Eli Grimsby hadde den evnen til å skape tillit som idrettstoppene manglet, og hun var godt hjulpet av byrådsleder Stian Berger Røsland.

Men med idrettstoppene i offside-posisjon alene kunne de ikke stå imot nei-lavinen.