Det meste av støvet har lagt seg etter landskampen, men for alt vi vet, ligger John Arne Riise og Rune Almenning Jarstein fortsatt våkne og lurer på hva som traff dem.
Det som traff, var oss i pressen. Nå, et par dager etter kampen, sitter jeg og lurer på om det ikke er på sin plass å ta selvkritikk, også personlig.
Riise-saken var noe for seg og vanskelig å sette i en annen sammenheng. Men Jarstein-saken var en klassiker. En idrettsutøver som ikke hadde fått det helt til, fikk krasse spørsmål fra journalistene – og ble forbannet.
Rune Almenning Jarstein, som norsk landslagskeeper, hadde en plikt til å forklare hvordan han oppfattet situasjonen da Slovenia scoret, og derfor var hans reaksjon etter kampen dum. Men hadde han noen plikt ut over det? Hadde han også en plikt til å stille opp dagen etter da en fotograf fulgte etter ham gjennom gatene i Oslo?
Jarstein hadde ikke begått en forbrytelse mot samfunnet. Han hadde – muligens – gjort en tabbe under veis i en fotballkamp. En fotballkamp, ikke noe annet og viktigere. Det var attpåtil en kamp som Norge vant!
Var den mulige tabben god nok grunn til at en journalist skulle forfølge ham dagen etter for å ta enda noen bilder av en skuffet og dyster landslagskeeper? Nei, grunnen var at Jarstein lot temperamentet løpe av med seg og lot sin irritasjon over journalistene slippe ut etter kampen. Han hadde fått en ekstra journalistisk verdi, utover selve kampen og det målet han slapp inn. Ett bilde til!
Det var da Jarstein truet med å jule opp fotografen.
Uproft, feilvalgt, men mulig å forstå.
En leser har sendt meg dette: ”NTB har sikkert 2.000 bilder av Jarstein, var det så viktig å få tatt 30 bilder til — når han bad tynt om å få gå i fred? Er det forbudt å oppføre seg anstendig for pressefolk, selv når man har med en offentlig person som en landslagsspiller å gjøre?”
Spørsmålene skal få stå der. Til ettertanke.
WEB-TV: HER SNAKKER ALMENNING JARSTEIN MED PRESSEN:
