Fevennens nyhet om at både Jørgen Hammer og Mads Stokkelien skulle starte mot Strømsgodset var ikke spesielt sjokkerende. Jeg tviler sterkt på om avisen blir nominert til årets SKUP-pris for den avsløringen. Etter det som har skjedd i de siste fem kampene, hadde jeg nok heller havnet i akutt sjokktilstand hvis de ikke skulle ha startet. Jeg føler forresten for å få frem at jeg har spilt en meget viktig rolle for å få Stokkelien hjem igjen. I august i fjor var jeg nemlig i New York og prøvespilte for Cosmos, men ble dessverre veiet og funnet alt for tung. Stokkelien ble meget skuffet over dette, han havnet på benken, og han følte hjemlengselen stadig sterkere på tennene. Det utviklet seg til å bli en skikkelig verkebyll og gjorde etter hvert mer vondt enn en rotfylling, og det endte til slutt med at han valgte å reise hjem til røttene sine. Heldigvis reiste han ikke med Norwegian, for da hadde overgangsvinduet vært lukket lenge før han hadde landet. I Fevennen leste jeg også at Stokkelien gjerne ville hatt Paul med seg på Start-laget. Da ble jeg skikkelig stolt, helt til jeg fikk på meg de nye, nærsynte linsene og så at det dessverre var Raul det dreide seg om. «Det var nesten, men nesten skyter ikke Raul av hesten», sa min venn lettere irritert.

Mjelde har snakket mye om energi , spillerne har snakket om energi, og jeg har vært livredd for at alt snakket om energi ville være energitappende. Det siste energiutbruddet var at både Stokkelien og Hammer hadde tilført veldig mye energi på treningene, og jeg håpet av hele mitt hjerte at den ville vare gjennom hele kampen mot Strømsgodset. Og det så virkelig sånn ut. Start så mer drillet ut enn Hans Majestet Kongens Garde på sitt beste, og fikk også en perfekt åpning. Langt, dansk innkast, bedre enn ei knallrød salamipølse fra Slagter Winther, stuss fra Hammer-hodet til Vikstøl som spikret ballen i nettet. «Strømsgodset ble tatt med buksene skikkelig nede på senga», sa min gode venn som stadig lærer seg nye ordtak. Strømsgodset var mer tannløse i angrep enn en bardehval, og defensivt hadde de mer enn nok med Ajer og Stokkelien som stadig prøvde å bore seg gjennom et forsvar med større huller enn en goudaost og Karius og Baktus til sammen. Hvis Stokkelien hadde kommet litt lenger i tannlegestudiene, kunne Start lett ha ledet til pause.

Men driblefanten Gustav Wikheim ville det dessverre annerledes. Et tilsynelatende ufarlig innlegg ble plutselig svært målfarlig etter nok en stuss av Hammer-hodet. Denne gangen endte stussen dessverre i eget mål, og både Hammer og Opdal så ut til å ha fått akutt solstikk på Marienlyst. Vi var mange som stusset over det baklengsmålet, men vi som holder med Start har etter hvert blitt dårlig vant til det. Men alt i alt var de første 43,5 minuttene de mest positive som har vært siden Ajer scoret 4-1 målet mot Stabæk den 4. juli.

Etter pause fikk Start litt større problemer med å henge med i svingene, og det var ikke helt ufortjent da den fortapte, men hjemvendte sønnen, Marcus Pedersen, hamret inn 2-1 på straffespark. Hele situasjonen burde vært unngått, men klareringen til Hammer var dessverre ikke god nok. Det endte til slutt med at Hodnemyr felte Fossum bakfra, noe som øyeblikkelig forårsaket at Fossum fikk epilepsianfall. Det var sikkert derfor han falt så lett.

Marcus Pedersen ble matchvinner på straffespark. Foto: Bendiksby, Terje

Det endte dessverre med tap , og Start har ikke slått Strømsgodset på bortebane i serien siden 1991. Da vant vi 3-1 og spilte så god makrellfotball at den gikk i stim opp Drammenselva. Nå var det bare en Vilhjalmsson-scoring mot Mjøndalen som sørget for at ikke Start havnet på kvalikplassen. Men selv etter seks tap på rad, så det lysere ut enn i Flekkerøytunnelen en dag med mye eksos. Det var mer struktur i laget enn på en strukturtapet fra 80-tallet, og Start-laget reiste ikke hjem fra Drammen utslått og i bakrus. Det gjorde de en del ganger for noen år siden, men det var merkelig nok etter å ha vunnet, og mens drammenseren Jonas Fjelds «Engler i sneen» dundret i CD-spilleren. Eller mulig det var i kassettspilleren.

«I fjor på denne tiden sto Start på kanten av stupet, men i år har de heldigvis tatt ett skritt videre» , sa min venn i et nytt, mørkt øyeblikk. Etter tapet kunne forresten Start feire et jubileum, men det var ikke mye å feire. Det var nemlig Starts tap nr. 200 på bortebane i den øverste divisjonen. Heldigvis ble det ikke medalje, for de har allerede gått til Brann, Viking og Vålerenga. En statistikk som Start dessverre leder i år, er antall kamper som er tapt etter å ha ledet. Det har skjedd hele fem ganger, nesten like mange ganger som Michael Christensen har fått gule kort. Nå må han sone i kampen mot Haugesund, en kamp som er mye viktigere for Start enn både Amandaprisutdelingen og Sildajazzen er for Haugesund. Før Christensen kom til Start, har alle sørlendinger trodd at alle dansker er trivelige og snille. Og ikke minst gjerrige. Derfor er det veldig merkelig at Christensen gir alt og litt til i tacklingene.

Likevel er jeg 100 % sikker på at Start slår Haugesund , og at man i neste uke får en pause fra alt snakket om at Jerv kommer til å møte Start i kvalikkamp. Selv om det ville ha vært det største som har skjedd i Grimstad siden den legendariske, australske langdistanseløperen, Ron Clarke, løp 10.000 meter der under Levermyrlekene i hine hårde dager. Den 14. juli1965satte forresten Clarke en utrolig verdensrekord på 10000 meter påBislett stadion. Han løp på 27.39,4, en forbedring av sin egen verdensrekord med 34,8 sekunder. Han ble dermed den første i verden som løp distansen på under 28 minutter.

Men tilbake igjen til kampen Start — Haugesund , selv om man både på Moseidmoen og på Levermyr har knallharde kamper mellom fotball og friidrett. Jeg pleier aldri å tippe, men til helgen kommer jeg til å satse noen kroner på Start-seier, og at Stokkelien fra «over there» skyter Start oppover tabellen. En kamerat av meg, ikke ordtakseksperten, ble spurt i en engelsktime på ungdomsskolen om han kunne bøye det sterke verbet «å skyte». «Pang, pang, pang», svarte kameraten min skråsikkert og uten betenkningstid. La oss håpe det blir pang, pang, pang og 3-0 på søndag. Jeg har en enda bedre følelse enn Harald Rønneberg pleier å ha før konkurransene mot Thomas Numme i Senkveld. Det pleier ikke alltid å gå bra for Rønneberg, men det har hendt.

Sportslig hilsen

Paul «Tåa» Richardsen

Gammeldags midtstopper