Litt enkelt uttrykt har Sørlandet seilt i medvind siden 1991-1992, da bankkrisen som fulgte jappetiden var over. Det er en generasjon siden. Vi har krysset oss stødig gjennom internasjonale trøbbelperioder som dot.com-sprekken rundt tusenårsskiftet, finanskrisen i 2008 og eurokrisen som startet to år senere og ikke er helt over ennå. De aller, aller fleste har hatt jobb. Boligpriser og lønninger har klatret til historiske toppnivåer, lånerenten til historisk bunn. Folk flyr til Syden oftere enn fuglene og mange har så mye penger at de har begitt seg inn på dumme finansinvesteringer.

Høye priser

Herlig, har det vært. Høye priser på det vi selger av oljeutstyr og materialer, i lykksalig kombinasjon med lave priser på alt vi kjøper av biler, kraftfôr, el-verktøy og solbriller, har gjort vår landsdel — med den aller åpneste økonomien i åpen-økonomi-landet Norge - til Tidenes Vinner i det kontinuerlige, verdensomspennende øko-racet. Globaliseringen har økt vår kollektive velstand til et nivå som sannsynligvis hadde forvirret Einar Gerhardsen, om noen hadde prøvd å beskrive det for ham i 1950. Det er for øvrig den samme globaliseringen som har brakt flere hundre millioner mennesker ut av dyp fattigdom i andre deler av verden.

Globaliseringen har økt vår kollektive velstand til et nivå som sannsynligvis hadde forvirret Einar Gerhardsen, om noen hadde prøvd å beskrive det for ham i 1950. Men sorry, folkens. Jeg bringer en trist melding på denne fridagen: Det er slutt for denne gang. Det var moro så lenge det varte, men nå rammes vi av globaliseringens leie side. For sånn er det med det fenomenet, at endringene skjer raskere enn noen gang før, de er nådeløse og kjenner ingen landegrenser.

Ingen kjøper boreutstyr lenger, nesten ingen kjøper kraner eller fikse forankringsløsninger. Alene hos NOV i Kristiansand vil det være tusen færre mennesker når dette året er omme, enn for bare noen måneder siden. Mange av de andre Node-bedriftene nedbemanner mer i det stille, i takt med at ordrebøkene går tomme. Årsak: Oljeprisen har gått i - eh ... toalettet fordi tilbudet er langt større enn etterspørselen. Det kan vi særlig takke amerikanske skiferoljeprodusenter for, samt Saudi-Arabia som vil bli kvitt varelageret før grønn teknologi gjør det ukurant. Landets åttiårige oljeminister Ali Al-Naimi, eks-gjeter og norgesvenn på linje med Bonnie Taylor, var jo nettopp på to ukers ferie i Ulvøysund, uten at det virker å ha satt ham på andre tanker. Kanskje han fikk harpa full av makrell og mener vi får nøye oss den?

Nå var det deres tur til å skinne litt. Og hva skjer?

Da kronekursen fulgte oljeprisen nedover, kunne prosess- og eksportindustribedrifter som Glencore Nikkelverk, Elkem Solar og Alcoa Lista glede seg over endelig å få litt drahjelp. Med forbehold for Hunsfos og Jernstøperiet hadde de klart å stå i mot verdens høyeste kostnadsnivå med effektivitet og kvalitet i år etter år. Nå var det deres tur til å skinne litt. Og hva skjer? Jo, de stadig mer synlige tegnene på kjeletrøbbel i det kinesiske vekstlokomotivet sender også materialprisene nedover på korketrekkeren. Til de grader at Nikkelverkets eierkonsern Glencore må gå til drastiske skritt for å få ned gjelden fra oppkjøpet av Xstrata i 2013, da Kina var umettelig og alt virket så greit .

Begge de to store næringsklyngene tynges av mismot, med andre ord. For all del; folk flest jobber i handel, service og offentlig sektor, men ringvirkningene - positive og negative - er så mye større fra industrien.

Begge de to store næringsklyngene tynges av mismot, med andre ord.

At lønnsutviklingen fremover snaut nok vil holde følge med en inflasjon som plutselig er tilbake, fordi svak krone gjør import dyrere, kan vi vel leve med. At ledigheten er på vei opp, er verre. For der har vi bare sett begynnelsen, dessverre. Jeg overhørte nylig en bransjebemerkning under Paretos olje- og offshorekonferanse i Oslo: «Bemanningsmessig går det verst utover Kristiansand fordi det er en utstyrsby. I Stavanger jobber tross alt mange med drift, som skal fortsette».

Ubehagelig, men sant. Stavanger merket nedgangen tidlig. Her kommer Smellen først til neste år, når noen hundre (?) oppsigelsesperioder har gått ut. Og dessverre tar det tid før frigjort hjernekapasitet resulterer i ny, fremtidsrettet virksomhet.

Verre,. men ikke for meg...

Fremste febertermometer er boligprisene. Der borte i nevnte Stavanger har de sunket, om enn beskjedent. Men det sier noe om stemningen. Her steg de med 2,3 prosent bare i august - nest høyest i landet. Et stykke på vei skyldes det nok nye, dyre leiligheter som ble sluppet i markedet, men som i Stavanger sier det noe om stemningen, bare med motsatt fortegn. Handelstall, for eksempel fra den konjunkturfølsomme bilbransjen, viser det samme: Sørlendingene har ikke tatt den kommende nedgangskonjunkturen innover seg. «Det blir nok verre, men ikke for meg», er gjengs oppfatning.

Greit nok. Ja, mer enn som så: Pessimisme har en selvforsterkende, økonomisk effekt. Tror vi det blir trangere fremover, strammer vi inn på forbruket og den vonde spiralen gjødsles. At dagens sørlendinger, i kontrast til landsdelens kulturtradisjon, utmerker seg ved optimisme, er bare bra.

At dagens sørlendinger, i kontrast til landsdelens kulturtradisjon, utmerker seg ved optimisme, er bare bra.

Ad undas går det ikke i noe tilfelle. Staten Norge er søkkrik. Vi har et velfungerende, sosialt sikkerhetsnett og en samfunnsmodell som har vist seg å funke bra i tidligere motgangsperioder. Vi utgjør en velutdannet, teknologivant og -motivert befolkning. Vi har alltid kommet sterkere ut på andre siden og det samme vil skje igjen.

Så får det heller være at den gjenoppståtte inflasjonen stopper Norges Bank i å senke styringsrenten fra 1,0 prosent til 0,75 prosent kommende torsdag.

Du søde grød; noen av oss husker da et vanlig boliglån kostet 16 prosent.