Enhver kristiansander har et forhold til Kvadraturen — byyen, som det heder på autentisk dialekt. Forholdet kan endre seg over tid, men er gjerne fundamentert på inntrykk fra barndom og ungdom, mens man ennå har et åpent sinn. Selv minnes jeg med glede fordums butikker som Zoo i Festningsgata, Film & Musikk i Markens og Overskuddsbutikken i Kristian IVs gate. Der kjøpte min generasjon mye av tøyet sitt på 1970-tallet. Jeg husker at jeg syklet ned til Torvet søndag formiddag 27. februar 1972 for å se på ruinene av Fædrelandsvennen, som en misfornøyd typograflærling hadde blåst i lufta natten før.

Lekselesing og flørting

Noen år tidligere, mens jeg ennå var barn, hadde min mor og jeg stått og kikket ned på håndsetterne som plasserte speilvendte blybokstaver i settekasser i avisens kjeller. Etterpå tok vi Tinnheia-bussen hjem. Den gikk fra nederste plass på Nedre Torv, med Tesalongen og Sørlandsbanken på den ene siden, det gamle biblioteket på den andre. Bibliotekets barne- og ungdomsavdeling lå inn til venstre, i andre etasje var det to lesesaler. Der, mens jeg gikk på Katta i Kirkegata, klarte vi uanstrengt å kombinere lekselesing med flørting.

.... mens jeg gikk på Katta i Kirkegata, klarte vi uanstrengt å kombinere lekselesing med flørting.

Senere utviklet man interesser som medførte aktiv deltagelse i byens uteliv. Utvalget av etablissementer var begrenset: Baldevin og Telfords Pub på Caledonien, om sommeren også Marinaen med Blue Bats til å musisere. Så var det Down Town Key Club («Depp Town Close House«) i Dronningensgate og den litt ruralt pregede Vindmølla. Der overhørte jeg en gang en dørvakt fra Vennesla uttale følgende til et par i køen: «Dykken kjem faen ikkje inn med gommistøvle!«

Så jeg, som så mange andre, er glad i Kvadraturen. Jeg fryder meg over forskjønnelsen den særegne bykjernen har gått gjennom de siste 30 årene. Det gjelder mangt og meget, men mest synlig er det langs sjøkanten mot sørøst, fra Kilden via Fiskebrygga og Nupenparken til Aquarama og Tangen.

Sliter tungt i Kvadraturen

Dette er en by å være stolt av!

Men. I mitt yrke som næringslivsjournalist må jeg gang på gang konstatere at handels- og servicenæringen - enhver bys eksistensberettigelse - sliter tungt i Kvadraturen. Senest ble det dokumentert i forrige uke, gjennom Sparebank 1 SR-Banks ferske varehandelsrapport. Mens sentrumsbutikkene omsatte for én prosent mindre i 2014 enn i 2009, økte Sørlandsparken med 59 prosent. I fjor omsatte Sørlands senteret alene for like mye som Kvadraturen. (Gjett hvem som holder høyest veksttempo?) Harald Andersen i Kvadraturforeningen synes egentlig det er bra at sentrum holder stand, og der har han jo et underlig poeng. Min bekymring er imidlertid lønnsomheten mye mer enn bruttoinntektene. Jeg har sett på ganske mange titalls regnskaper fra Kvadraturen-butikker. Det store flertall lever på, delvis under sultegrensen. Noen omsetningsknepp mindre, så ryker de.

Så jeg, som så mange andre, er glad i Kvadraturen.

At økonomisk aktivitet flytter fra bykjerner og ut til kommersielle sentra, er en tung, internasjonal trend det kan være mye fornuftig i, i et moderne samfunn. Sørlandsparken er da også et uvanlig vellykket, velregulert tilfelle av kommers. Men byyen skal fortsatt leve, og da holder det ikke med små kafeer og bønder på Torvet en lørdag av og til. Det må være folk, handel og liv & røre. Det igjen krever omstillinger, tilrettelegging og tilpasninger - nye omdreininger på forandringshjulet som har snurret kontinuerlig siden 1641. Les Vilhelm Krags erindringsbøker, for eksempel «De skinnende hvide seil» fra 1931. Det Christianssand som beskrives der, er vesensforskjellig fra vårt Kristiansand. (Krags skildring av møtet mellom Kjutta og Pølserotta utenfor Dampbageriet er alene grunn god nok til å skaffe seg boken.)

Og hva er så realiteten?

Bøyer av for leserbrevstorm

Jo, når det byr seg en gyllen anledning til et stykke byfornyelse som virkelig monner, i kvartalet som rommer Aladdin Kino, Agder Teater og en samling slitne, gamle bygg - med stadig mer saneringsmodne Caledonien i direkte forlengelse - så blir det et svare styr og politikere som bøyer av for leserbrevstorm i en herværende morgenavis. Visste kommunen hva den gjorde, da Aladdin ble leid ut til kulturaktørersom heller burde ha vært i Kilden, på Samsen eller et annet sted? (Et hint: Det tidligere student-kulturhuset Vaskeriet i Lømslandsvei ser ut til å være ubenyttet.)Det tomme teaterbygget på hjørnet av Kongensgate og Vestre Strandgateer dysfunksjonelt og teknisk miserabelt. Men plutselig skal det angivelig ha blitt verneverdig grunnet en teglsteinutsmykning ingen hadde brydd seg om før langt uti 2014. At Kristiansand bystyre ville selge eks-teateret og tillate det revet, var en sentral del av Kildens krevende finansieringsplan. Nå ser det samme bystyret ut til å ville opptre illojalt mot sin egen plan, med de konsekvenser det får for kommunens allerede anstrengte økonomi - den som skal sikre tjenesteyting overfor innbyggerne.

Jo, når det byr seg en gyllen anledning til et stykke byfornyelse som virkelig monner, så blir det et svare styr og politikere som bøyer av for leserbrevstorm....

Da Tinghuset ble reist på 1970-tallet, kom en berettiget proteststorm mot misfosteret. Men prøv å foreslå å rive det i dag - da skal skaberakkelet garantert vernes! Da Aquarama skulle bygges, var det svære protester og høylytte røster som ville bevare den nedslitte, gamle Svømmehallen. Men se hva Aquarama er blitt - fantastisk! Og når både Tordenskjoldsgate skole og Sjømannshjemmet kunne flyttes fysisk, nekter jeg å tro at en teglsteinsvegg ikke kan demonteres og settes opp igjen på et nytt bygg.

Bomring og parkering

Så er det jo alt det med bomring og parkering. Akk igjen, jeg vet nesten ikke hva jeg skal mene lenger, utover å holde fast på den grunnleggende oppfatning at det må være mulig å kjøre bil til byen og parkere der. Og ja; det er mulig i dag, men for mange av oss er det både enklere og billigere å dra til Amfi Vågsbygd, Sørlandsparken eller et annet senter.