Synkeferdige Hellas

Fra min stadig fjernere bankfortid erindrer jeg betalingsmiddelet «veksel», også kjent som «aksept». Opprinnelig var det mye brukt innen handel, og sanksjonene knyttet til ikke-oppfyllelse av en akseptgjeld innen forfallsdato ledet lett til ruin. Derav følgende bankvits: «Synes De tiden går langsomt? Ta en aksept!»

Spare— og reformtiltak

Minnet dukker opp i forbindelse med kalamitetene i Hellas. For der er tiden virkelig i ferd med å renne ut, uten at det konkurs-hindrende Dokumentet foreligger: Listen over troverdige spare- og reformtiltak som Hellas' regjering hadde fått beskjed om å stille med på EU-utenriksministermøtet i Riga i går. Situasjonen minner litt om eleven som har fått melding med hjem for uartig oppførsel, men som ikke kan vise fram en foresattunderskrift neste dag.

Når det er sagt, har Hellas definitivt vært uartig. Så er da også landet på dunken. Statsfinansene er fullstendig skakkjørt, arbeidsledigheten 25 prosent og stemningen maroder. Statsobligasjoner omsettes i «bruktmarkedet» til opphørssalgspriser. Grekere emigrerer som de gjorde fra indre Agder på andre halvdel av 1800-tallet. I år etter år med større utgifter enn inntekter er differansene dekket opp med lån.

Ekstra ille ble det da landet gikk inn i eurosamarbeidet fra 2001. Euro-prosjektets prisverdige intensjoner til tross: For skiftende, men konsekvent uansvarlige, greske regjeringer ble mangelen på koordinert finans- og sosialpolitikk eurolandene imellom som en banksafe noen hadde glemt å låse. Fristelsen ble for stor da det bare var å forsyne seg.

Arbeid knekker ingen

Men slikt straffer seg. For å sitere 110 år gamle Jenny Lindefjeld: «Arbeid knekker ingen, og lengst kommer en med ærlighet.«

I disse dager spilles det høyt. På den ene siden av bordet sitter «troikaen,» nå offisielt betegnet «institusjonene»: EU, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet. På den andre: Den

fortsatt ferske, greske sosialistregjeringen, som har lovet velgerne en quick fix og sårt trenger 7,2 milliarder låne-euro som EU og pengefondet holder tilbake. For statskassa er bunnskrapt, om kort tid forfaller et stort avdrag på statsgjelden og trygdeutbetalingene for april er alene på 1,2 milliarder euro. Det har gått så langt at Hellas' sentralregjering har kommandert lokale myndigheter til å sende seg alt av kontanter.

Kort uttrykt: Hellas står på randen av statsbankerott.

At 7,2 milliarder euro er holdt tilbake, skyldes at troikaen har mistet tålmodigheten. Vekslende konservative og sosialdemokratiske regjeringer sa i det minste at de ville begynne å kreve inn skatter og selge unna alt fra greske øyer til havner og flyplasser, selv om de nesten aldri gjorde det. Den nye Syriza-regjeringen sier rett ut at den ikke vil avhende noe som helst. Den vil heller ha «et sosialistisk paradis ved

Middelhavet, finansiert av tyske skattebetalere», som det het i en leder i Dagens Næringsliv i vinter. Et illustrerende eksempel, sakset fra The Guardian: Det kinesiske statskonglomeratet Cosco har i fem år drevet containerterminalen i Athens havneby Pireus. Det har gitt tredoblet aktivitetsnivå, og Cosco har også ønsket å legge inn anbud på driften av Pireus' bil-, passasjer— og cruisehavner, utlyst av den forrige regjeringen. Men nå er «outsourcingen» kansellert. De offentlig eide havnene drives videre, så ineffektivt at rederne heller går til andre destinasjoner.

Avtale med Russland

Mange fikk nok med seg forrige helgs melding om at Hellas har inngått avtale med Russland om milliardforskudd for retten til å anlegge gassrørledning gjennom landet. Kilden var det tyske magasinet Der Spiegel . Kreml-talsmann Dmitri Peskows uttalelse om at Hellas ikke kan regne med noen finansiell hjelp fra Russland, er mindre omtalt. (Også den hentet fra Spiegel .)

Om ikke alt dette var ille nok, så har Tsipras og hans nærmeste regjeringskolleger lagt seg på en provoserende tone overfor troikaen, og enda mer overfor Tyskland. Som det het i en av DNB Markets' rapporter i forrige uke: «Den irriterende fetteren, som ikke jobber, lever på resten av familien, og møter beruset i juleselskapene, har nå også begynt å skjelle ut resten av familien, og særlig pater familias , som sitter best i det.«

Problemene stikker dypt.

Hellas har i bunn og grunn lite å selge til andre land, utover sol, varme og pittoreske øymiljøer. Tungvint fremstilt olivenolje imponerer få i dag.

Skatteinnkrevingen fungerer fortsatt ikke. Regelen synes å være «desto mer penger, desto mindre skatt». Korrupsjon er intet ukjent fenomen. SLETT IKKE.

Gjeldsettergivelse?

Skulle Syriza-regjeringen - mot formodning - vinne fram med sine krav om gjeldsettergivelse (og krigsskadeerstatning fra Tyskland), vil det være et mareritt for regjeringene i andre, gjeldstyngede EU-land. Spania, for eksempel, er godt i gang med å få skikk på sysakene. I min norsk/mexicanske familie ser vi ofte på det spanske motstykket til Dagsrevyen. Tidlig i april var nyhetsoppleseren så stolt da hun brakte meldingen om 60.000 nye arbeidsplasser i mars, at det minnet om nord-koreansk tv. Men Spania har sin Podemos-bevegelse («Vi kan«), med helt andre løsninger på landets problemer enn å stramme livreima. Å få Podemos inn i spanske regjeringskontorer må være Brussels største mareritt.

Jeg har en kompis som er en hardt arbeidende og dønn ærlig ingeniør. Her skal han kalles Anders Andersen. Sent på 1980-tallet, da det ofte skjedde, lot han seg irritere over alle bedriftene som gikk konk for deretter å starte opp igjen, helt uten gjeld og med et «Nye» foran samme firmanavn. En dag erklærte han at «Heretter vil jeg kalle meg Nye Anders Andersen og være kvitt all gjeld.«

Sånn er det ikke for stater. Hellas kan ikke legge fra seg gjelden i skifteretten. Å forlate eurosonen er heller ingen enkel løsning. Ikke for Hellas, ikke for EU, ikke for noen.

Stakkars greker

Men stakkars den vanlige greker. Kanskje er deres største håp at landet de bor i, har en beliggenhet som gjør at hverken Nato eller EU ønsker å støte det fra seg.

Det er når natta er som mørkest at lyset bryter fram.