Han serverer en tjue-på-dusinet-versjon av årsakene; late grekere som ikke jobber, Syriza-regjeringa som vil skape et sosialistisk paradis ved Middelhavet, finansiert av tyske skattebetalere og den ineffektive Pireus-havna som alle må innse må outsorces og selges til fremmed kapital. Og alt dette uten å nevne den grunnleggende årsak til EUs råkjør, nemlig euro’ens egen krise.

For nøyaktig ei uke siden var jeg i Pireus og besøkte havnearbeiderne og så det gigantiske anlegget til det kinesiske statseide Cosco som har leasingavtale på 35 år for deler av containerhavna, støttet av de forrige sosialdemokratiske (Pasok) og konservative (ND) regjeringene. Det er sosial dumping av råeste sort kineserne påfører Pireus, med full støtte fra EUs beryktede Troika. I tillegg inngikk ND/Pasok-regjeringa i fjor en avtale om å privatisere ytterligere 67 % av den resterende offentlig drevne og eide havna. Dette satte statsminister Tsipras foten ned for dagen etter at han ble statsminister ved Syrizas valgseier i januar. Kineserne og EU svarte bryskt at prosessen måtte fortsette og grekerne ble overkjørt uten nåde i gjeldsforhandlingene som fulgte. Nå diskuterer regjeringa hvordan de skal unngå å miste den nasjonale kontrollen med denne en av Europas viktigste havner til EU-velsignet kinesisk kapital som fosser fram for å skape den nye Silkeveien over havet. Reinertsen skriver feilaktig at denne outsourcingen er kansellert, og viser at han har gått glipp av hvilken makt EU utøver for å presse gjeldsland som Hellas til å oppgi nasjonal råderett. Cosco har også ønsket å kjøpe hele godsdelen av den greske jernbanen for å bygge ut ny kapasitet direkte fra Pireus til Bucuresti og Beograd. Dette har heldigvis blitt avverget av Syriza-regjeringen.

Reinertsen skriver også at man har lovet velgerne en quick fix på gjeldsproblemet. Hvor har han det fra? Tsipras gikk riktig nok høyt på banen og krevde en halvering av gjelda i valgkampen. Det er mange i Syriza som mener han og finansminister Varoufakis har hatt illusjoner om hva de ville oppnå i møte med Troikaen, men ingen tror på raske løsninger. Problemet er at gresk nasjonaløkonomi har sunket med 25% under EUs 5-årige hestekur og at statsgjelda har økt fra 120 til 177% av BNP i samme periode. Ingen land kan leve med et slikt åk rundt halsen, og det har jaget 35% av befolkningen ned under fattigdomsgrensa.

Reinertsen og jeg kan trolig enes om en ting, nemlig at greske myndigheter lurte seg inn i euro’en på falske premisser, godt hjulpet av storbanken Goldman Sachs som fikk statsregnskapene pyntet. Dette er en del av det store korrupsjonsbildet der tyske storselskaper som Siemens og Ferrostahl smurte lettsmurte greske politikere og dermed knyttet Hellas enda tettere til Tyskland som klientstat. Dette sier mye om ubalansene som fins i konstruksjonen av euro-valutaen. Frykten for en statskonkurs, med utmelding fra euro’en, er selvsagt ikke økonomisk. Det er den politiske effekten av en Grexit som skremmer Berlin og Brussel, for de vet bedre enn de fleste at euro’en ikke er ene bærekraftig valuta med sine voldsomme og innebygde ubalanser. Det er dette det greske folk begynner å innse. Det handler ikke om kampen for et sosialistisk paradis, men om brutal klassekamp og gresk verdighet.