Jeg siger ned på en halvtørr flekk ved Bukksteinsvannet. Lufta er stinn av fuktig skogslukt etter regnskyllet, men nå blinker sola livlig i vannflaten og varmer godt i kinnene.

«Statens vegvesen anbefaler korridor K3 med bakgrunn i en totalvurdering av prissatte— og ikke prissatte konsekvenser».

I rekreasjonsområdet

Det må være Bukkesteinsvannet og konsekvensene rundt som ikke er prissatt, tenker jeg. Det er her K3 skal gå, like nord for Øyliheia, godt inne i rekreasjonsområdet til over tyve tusen vågsbygdinger.

Det er rimelig, når jeg tenker meg om; for hvordan skulle det ha gått til, å prissette en hel skog og alt dens innehold?

Ei krone for en spurv, en tiøre for et pip og et vingeslag, en blank femtiøring for litt vindsus og liflig rasling i sommergrønne lauvblad?

Men å sitte dypt her inne i tjukkeste skauen, dag ut og dag inn, årstider igjennom og registrere alt som finnes og innfinner seg, telle opp og notere ned, multiplisere og addere - det lar seg ikke gjøre innenfor normal arbeidstid.

240 millioner ekstra

Vegvesenet har sett på en alternativ korridor hvor større deler av motorveien vil gå i tunell og mindre av friområdet legges dødt. Men det alternativet koster 240 millioner ekstra og er ikke å anbefale, i følge etaten selv. Ikke urimelig, den manglende prissettingen tatt i betraktning.

Vi burde ha reflektert over det, på syttitalet, da vi som ulvunger og speidere og seinere rovere vrimlet rundt i traktene her, bodde på Hotellet (en grov overdrivelse), svidde pølser, spikka flåter og lot humla suse. Tenk om vi hadde tenkt på det allerede da; å telle humla, ikke bare la ho suse?

Vi kunne også ha tatt et større ansvar i voksen alder. Med våte joggesko på beina, time etter time, rundt og rundt omkring på velbrukte stier, stille alene, eller andpustent bablende sammen med unge Udjus. I stedet for å smile og formidle et lykkelig «hei» til andre farende fant, kunne vi ha stramma maska og konsentrert oss om regnskapet.

Vil ettertiden bli imponert?

Hver generasjon må ta ansvar for seg og sitt. Så er det de som kommer etter oss, som må leve med det som generasjonene før dem valgte bort; det som ikke kan gjøres om igjen. Vil ettertiden bli imponert over valgene vi gjorde i Vågsbygdskauen i 2015?

Stillheten brytes av en flokk stær som feier innover landskapet i lav høyde, tar en noe ukoordinert sving over kjernet, sprer seg i en rufsete formasjon og lander pladask i trærne i vannkanten. Det piper ustanselig i små, spisse nebb mens et vindkast suser forbi og rufser i tusener av bjørkeblad - og sannelig dilter ikke en diger elg forbi.

Øynene ruller desperat i hodet og kassaapparatet gløder. Kanskje blir det ikke så vanskelig å runde en kvart milliard, allikevel?