Noen som er enige, noen som er uenige. Noen som allierer seg med hverandre og noen som blir stående utenfor. Det er en del av det å være menneske og finne sin plass i verden.

Utvider perspektiver

Det kan være god dynamikk når meninger brytes. Følelser som sinne, irritasjon og oppgitthet er ofte en del av det, men også spenning, glede og opprømthet i det å få være en del av et fellesskap der vi utfordrer hverandre og utvider hverandres perspektiver. Selvfølgelig er det stor forskjell i hva uenigheten består i. Hverdagslige problemstillinger kan være alvorlige nok for dem som er involvert, men det er klart at der verdier løftes frem og diskuteres der vil de fleste utfordres i større grad i forhold til det å få til gode diskusjoner enn der vi snakker om for eksempel hvilken farge vi skal velge på huset. Når vi i den siste tiden har fulgt debatten omkring kirkens godkjenning av samkjønnet ekteskap er dette et eksempel på en debatt som bygger på ulike verdier og igangsetter mange følelser. I denne debatten er det dyptliggende forståelser av hva som er rett og galt, synd og ikke synd og hvem som tolker Guds ord riktig en sentral del av diskusjonene. Det å få til gode diskusjoner omkring så dyptpløyende uenigheter er svært utfordrende. Det vi vet er at de gode diskusjonene i møte med verdier som er på kollisjonskurs er avhengig av ett sentralt perspektiv: Dialogen.

Les også :

Les også :

Dialog-prosjektet

Ordet dialog kommer fra de greske ordene dia (gjennom) log (ord, fornuft, tale, mening). Det dreier seg altså om noe som oppstår gjennom fornuftig tale og hvor det gjerne er underforstått at det som oppstår, er økt innsikt eller kunnskap. Den norske filosofen Helge Svare definerer dialog som «en samtale mellom to eller flere personer preget av gjensidig velvilje, åpenhet og samarbeid». William Isaacs, som grunnla Dialog-prosjektet ved det anerkjente universitetet MIT i USA, definerer dialog som «a shared inquiry, a way of thinking and reflecting together». Partene i en dialog vil typisk forsøke å lære av hverandre, utforske og prøve å sette seg inn i hva som ligger bak hverandres synspunkter, sette vurderingene sine på vent, akseptere at man har forskjellige synspunkter og forsøke å skape felles grunn på basis av det som kommer frem i dialogen. Denne måten å samtale på kan betraktes som et alternativ til mer tradisjonelle debatter, hvor poenget gjerne er å få rett eller å vinne over den andre, i stedet for å utforske hverandres ståsted og finne nye løsninger som ivaretar flere av perspektivene i debatten. En dialogisk samtaleform bidrar til at medlemmene får større respekt for hverandre, åpent deler sine synspunkter med hverandre, og at de får en dypere forståelse av hverandres perspektiver, virkelighetsoppfatninger og verdier.

Les også :

Forkaste samarbeid

Tenk hvis vi kunne få til en diskusjon om kirkens godkjenning av samkjønnende ekteskap bygd på dialogens kvaliteter! Da ville det ikke være aktuelt å forkaste samarbeid, bryte samtaler, melde seg ut av grupperinger eller å parere de beste argumentene for å «vinne».

Karl Ove Knausgård skriver i sin vakre bok «Om våren»:

«Hva er det motsatte av å parere? Det er å ikke regredere, det er å ikke dra seg mot din verden av lys og mørke, varme og kulde, mykt og hardt. Det er heller ikke det udifferensierte lys, det er ikke søvnen eller hvilen. Det motsatte av å parere er å skape, å lage, å legge noe til, som ikke fantes der fra før.«